Monumental minnepolitikk: Russlands bruk av sovjetiske og russiske krigsminnesmerker i Nord-Norge 2014–2023

Krigsminnesmerker som utenrikspolitiske verktøy

Minnesteder, minnesmerker og monumenter utgjør den nødvendige infrastrukturen for å formidle samfunnets kulturelle minner (Dickinson et al., 2010, s. 10). Kulturelle minner forstås her som et overordnet narrativ om utvalgte historiske hendelser, som i sin tur utgjør fundamentet for nasjonal identitet (Erll & Young, 2011, s. 33). Monumenter og statuer brukes i en «active dialogue» om hvilke perspektiver fortiden skal formidles med (Bonder, 2009, s. 62–69), og en vesentlig del av denne dialogen består av hvordan offentlige myndigheter bruker minnesmerkene. Offentlige representanters deltakelse i markeringer og seremonier er nemlig med på å skape det som ofte betegnes som offisiell historie, eller «state-sponsored history» (Niven, 2007, s. 41; Sumartojo, 2018, s. 449).

Siden nasjonale narrativ handler om å formidle statens selvbilde og ambisjoner, har minnesmerker og monumenter også viktige utenrikspolitiske funksjoner – de utgjør et redskap for å formilde statens selvbilde på den internasjonale scenen (Baird, 2012, s. 113–114; Forsberg, 2016, s. 47–55; Klymenko, 2021; Muller, 2018). Sovjetunionen brukte for eksempel krigsmonumenter til å sementere sitt narrativ om sovjethærens avgjørende innsats i seieren over Nazi-Tyskland og til å legitimere innflytelse i områder som ble erobret av Den røde armé under verdenskrigen. Slike monumenter «were inevitably seen not only as a reminder of Soviet sacrifices, but also as tools of intimidation» (Gabowitsch, 2014). Monumentene ble påminnelser om en maktfaktor som la premissene for politikk og dagligliv i vertslandet gjennom den kalde krigen. Nettopp derfor ble flere sovjetiske krigsmonumenter flyttet, fjernet eller ødelagt ettersom de tidligere sovjetrepublikkene fikk sin selvstendighet etter Sovjetunionens kollaps i 1991 (Dunkley, 2023, s. 228; Sumartojo, 2018, s. 454, 461). På det tidspunktet manglet det nye Russland både midler, mulighet og interesse til å reagere mot at monumentene, og den utenrikspolitiske verdien i dem, forsvant fra det som før hadde vært den sovjetiske innflytelsessfæren.

Siden president Vladimir Putin kom til makten, har historie i økende grad blitt brukt til å blåse liv i Russlands utenrikspolitiske ambisjoner (Haskins, 2021; Wijermars, 2016). Kreml har bygd opp et statsstyrt patriotisk narrativ som fokuserer på Sovjetunionens seier over Nazi-Tyskland (Bækken & Enstad, 2020, s. 8; Malinova, 2019, s. 95–98; Markussen & Mankova, 2022; Miller & Lipman, 2012, s. 255–256). Narrativet om den store fedrelandskrigen har blitt så avgjørende for Kremls politikk at James Wertsch beskriver det som at andre verdenskrig «sometimes appears to be the only noteworthy event of the 20th century» (Wertsch, 2021, s. 74). Jade McGlynn beskriver narrativet som «the core attribute of Russian identity» (McGlynn, 2023, s. 10–11). For å verne dette identitetsbærende narrativet mot kritikk, har Russland introdusert lover som setter juridiske rammer for dets innhold og perspektiver (Koposov, 2018, kap. 6; Mälksoo, 2015). I tillegg har utenriksministeriet fått et mandat om å bruke Russlands ambassader og konsulater aktivt i å forvalte minnene om Sojvetarmeens innsats utenfor Russlands grenser. De er instruert til å «sikre bevaring av sovjetiske militære graver på fremmede staters territorium» (kdmid.ru, 2023), og Putin har selv understreket behovet for en offensiv russisk minnepolitikk i utlandet (Kremlin.ru, 2016; TASS.ru, 2021).

Bakgrunnen for intensiveringen av minnepolitikken, både i utlandet og i hjemlandet, er at Russland tolker kritikk mot det offisielle narrativet som trusler mot den russiske statens integritet (Kangaspuro, 2021, s. 22) Kritikken kommer fra post-sovjetiske land der den Den røde armés framrykning i Europa framstilles som starten på en ny og mye lengre okkupasjon under den kalde krigen, og ikke som en frigjøring fra nazistisk okkupasjon. Spesielt i Baltikum, Ukraina, Polen og Tsjekkia har fjerning eller omdefinering av kommunistiske symboler og monumenter blitt brukt av Kreml som beviser for at minnene om Sovjetunionens krigsinnsats er utsatt for ondsinnet «falsifisering» av russisk-fiendtlige krefter i Vesten (Antonov, 2019, s. 410–421; Ehala, 2009; Gabowitsch, 2018; McGlynn, 2023). Russlands regimestyrte minnepolitikk kommer derfor lettest til syne i møte med andre staters motstridende perspektiver på fortiden. Narrativet om seieren over nazismen fikk økende politisk verdi for Kreml etter anneksjonen av Krym i 2014, som en del av den voksende konflikten med Ukraina (Dunkley, 2023, s. 229). Russlands minnepolitiske aktivitet har gradvis blitt mer intensiv og offensiv etter dette vendepunktet, og i prosessen med å bekjempe forfalskning av historien framstilles fjerning av sovjetiske krigsminnesmerker som eksempler på nazistisk revansjisme. Anti-nazistisk retorikk har blitt «the key message in governmental policies and strategies dealing with the past» (Antonov, 2019, s. 410–421; Edele, 2017). Når kritikk mot det offisielle narrativet ikke lenger handler om historiefaglige uenigheter, men om sikkerhetspolitiske trusler, kan Kreml bruke det til å legitimere sterkere virkemidler og en offensiv utenrikspolitikk for å bekjempe det.

Krigsmonumentene i utlandet har dermed både fått ny propagandaverdi og en viktig utenrikspolitisk funksjon. Overfor den russiske opinionen brukes andre staters fjerning eller omdefinering av sovjetiske krigsminnesmerker til å legitimere fiendebilder og aggressiv utenrikspolitikk, og i utlandet holdes krigsminnesmerker under oppsyn for å avgjøre om vertslandet er vennlig- eller fiendtligstilt overfor Russland. Der ligger også den sikkerhetspolitiske nytteverdien: Russland bruker på den ene siden krigsminnesmerker som utgangspunkt til å skape provokasjoner, uro og til å utøve politisk press (Plokhy, 2017; RAPSI, 2020). På den andre siden brukes de til å eksportere det offisielle militærpatriotiske narrativet for å skape inntrykk av at Russland har allierte i kampen mot forfalskningen av Sovjetunionens krigsinnsats. Slike minnepolitiske allianser er ikke betinget av at de russiske perspektivene på historien åpenlyst støttes av ledere i andre land, slik som for eksempel i Belarus (Soroka & Krawatzek, 2021, s. 358). Som det vil komme fram senere i denne artikkelen tas nemlig også stilltiende aksept av det militærpatriotiske russiske narrativet til inntekt for å signalisere vennligsinnede holdninger overfor Kremls narrativ.

Sovjetiske krigsminnesmerker er ikke utelukkende assosiert med kontroverser og konflikter. Russland har brukt krigsmonumenter og krigshistorie til å skape samarbeid og dialog, spesielt overfor land som deler elementer av Russlands perspektiver på historien (Fedor, 2017). Når historie og kulturelle minner brukes til konstruktive formål i mellomstatlige relasjoner har Jade McGlynn betegnet det som memory diplomacy. Hun mener minnediplomati innebærer en produktiv politisk historiebruk – at målet er å bygge felleskap, samarbeid og dialog (McGlynn, 2020, s. 2, 2023, s. 122–125). Minnediplomati beskriver dermed det minne- og historiepolitiske håndverket som gjøres når politiske aktører identifiserer, skaper, utvikler og vektlegger felles erfaringer på tvers av landegrenser (McGlynn & Dureinovic, 2022, s. 1–2).

Selv om diplomati også kan være offensivt, forutsetter McGlynns definisjon av minnediplomati at det er enighet om hvilke funksjoner det historiske narrativet skal tjene, og ikke minst også et jevnbyrdig og likeverdig samarbeid mellom partene. Det finnes en lang norsk-russisk tradisjon for minnediplomatisk samarbeid. Bakgrunnen er at Den røde armé faktisk frigjorde norsk territorium i 1944, og deretter trakk seg betingelsesløst ut av Norge. Norge har dermed alltid delt, og aldri hatt grunn til å bestride, det grunnleggende premisset i Russlands narrativ; nemlig at Den røde armé skal forstås som en frigjørings hær, ikke en okkupasjonshær. Som det vil komme fram i denne artikkelen er likevel ikke minnediplomati en treffende beskrivelse av generalkonsulatets minnepolitikk i Nord-Norge det siste tiåret. Artikkelen vil vise at generalkonsulatet, uten særlig interesse for samarbeid med norske partnere, i stedet har brukt det offisielle og stadig mer militærpatriotiske seiersnarrativet til egne politiske formål. Generalkonsulatet har imidlertid, blant annet ved å invitere norske lokalpolitikere til minnemarkeringer, arbeidet for få sin interesse for krigshistorien til å se ut som jevnbyrdig minnediplomati. Generalkonsulatets aktivitet knyttet til krigsminnesmerker i Nord-Norge vil derfor betegnes som en offensiv minnepolitikk.

Den russiske seiersdagen

Etter den kalde krigen ble historiesamarbeid med Russland ansett som et satsingsfelt med lav terskel, lav risiko og høy potensiell gevinst på norsk side: Det passet norsk utenrikspolitikk å bruke historie som et springbrett for folk-til-folk-samarbeid. Fra et lokalt perspektiv var det også en unik mulighet til å belyse de dramatiske krigshendelsene i Finnmark, et tema mange mente var utilstrekkelig anerkjent i norsk krigs- og okkupasjonshistorie (Markussen, 2020). Etter Russlands folkerettsstridige anneksjon av Krym-halvøya i Ukraina i 2014 representerte historiesamarbeid dessuten en lite kontroversiell samarbeidsflate sammenlignet med andre felt, som for eksempel næringssamarbeid. Symbolpolitikk, som jo minnepolitikk tross alt er, var et av svært få tilgjengelige redskaper for å bevare det Lars Rowe har beskrevet som «samarbeidspotensialet i det bilaterale forholdet» etter 2014 (Rowe, 2018, s. 7–8). Når annet samarbeid ble vanskeligere, ble det av den grunn enda mer nødvendig å bevare dette redskapet. Fra samme tidspunkt tok Russlands generalkonsulat i Kirkenes det første steget på veien mot en mer offensiv minnepolitikk.

I Russland markeres avslutningen av andre verdenskrig under det som kalles seiersdagen den 9. mai. Det er på ingen måte unikt at Russland markerer dagen for seieren over Nazi-Tyskland, og lignende minnedager finnes i en lang rekke europeiske land. I norsk minnekultur markeres avslutningen på andre verdenskrig under frigjørings- og veterandagen 8. mai. På overflaten ser de to merkedagene forholdsvis like ut, men det er fundamentale forskjeller når det kommer til det minnehistoriske innholdet og den politiske betydningen av dem. I den norske tradisjonen minner dagen først og fremst om de som falt i kampen for frihet og demokrati (Lauritsen, 2020, s. 99). Under den russiske seiersdagen, derimot, kommer Kremls instrumentelle kobling mellom minnepolitikk, sikkerhetspolitikk og militærpatriotisme til eksplisitte uttrykk. Dagen er en enorm begivenhet som gjennom det siste tiåret i økende grad blir brukt til å markedsføre Kremls patriotiske og militariserte narrativ om andre verdenskrig, men som også brukes til å bekjempe «the influence of conflicting Western narratives inside the Russian public domain» (Kratochvíl & Shakhanova, 2021, s. 442). Seiersdagen er mettet av militærpatriotiske symboler, og brukes til å vise fram militære avdelinger, moderne så vel som gamle stridsvogner, og annet militært utstyr (Soroka & Krawatzek, 2021). Militærparadane skaper inntrykk av at dagens Russland har de samme kapasiteter som Sovjetunionen – og dermed er i stand til å gjenta bragden (Fedor, 2017, s. 13; Malinova, 2017, s. 50–51). Det første av generalkonsulatets offensive minnepolitiske grep var å skape inntrykk av at den norske 8.-mai seremonien i 2014 hadde sammenheng med den russiske seiersdagen.

Seiersdagsmarkeringer ved frigjøringsmonumentet i Kirkenes

Da frigjøringsdagen ble markert i Kirkenes i 2014, var det ordfører i Sør-Varanger Cecilie Hansen og statssekretær i Kunnskapsdepartementet Birgitte Jordahl som stod for markeringen. Hovedarrangementet fant sted ved partisanhjelpermonumentet ved Skytterhusfjellet utenfor Kirkenes. Det er et norsk monument som ble avduket i 1989, og som er reist til minne om 11 nordmenn som ble drept av tyskerne i 1943 for å ha bistått partisanene i Finnmark (Henriksen, 2018). I så måte var det en norsk markering i tråd med tradisjonen – man minnes nordmenns offer i kampen for et fritt og selvstendig Norge. I en pressemelding gjorde generalkonsulatet imidlertid et viktig narrativt grep ved å beskrive det som en seremoni «til minne om falne soldater og offiserer fra Den røde armé, norske patrioter og sovjetiske krigsfanger som døde i Norge». Markeringen illustrerte også, ifølge generalkonsulatet, «hvor viktig det var å bevare minner om en felles kamp av norske og russiske folk mot nazismen i løpet av den andre verdenskrigen» (Generalkonsulatet, 2014). For Russland var det tilsynelatende den felles interessen for å bevare minnene om krigen som var selve årsaken til det gode naboskapet i grenselandet, et perspektiv som ble underbygget de kommende årene.

I 2015 ble 8. mai-feiringen i Kirkenes nok en gang holdt ved monumentet over de falne partisanhjelperne. Fylkesmann Gunnar Kjønnøy holdt tale, mens generalkonsul Mikhail Noskov etter eget utsagn deltok som æresgjest (Generalkonsulatet, 2015). Dette året inneholdt markeringen også taler og kransenedleggelser ved frigjøringsmonumentet. Det er det mest sentrale sovjetiske krigsminnesmerket i Kirkenes, og ble satt opp og avduket i samarbeid mellom norske og sovjetiske myndigheter i 1952 (Markussen, 2021). Denne gangen ble også russiske militærpatriotiske symboler introdusert til norsk side av grensen. Generalkonsulen og andre russiske deltakere er avbildet med St. Georg-sløyfer på jakka (RGK-fb, 2015c). Siden 2014 har sløyfa både vært et symbol på kampen mot nazismen under verdenskrigen og kampen mot nynazisme i Europa i vår tid, noe Kreml påstår særlig har sitt opphav i Baltikum og Ukraina. Etter anneksjonen av Krym har den blitt brukt av Kreml «to legitimate armed aggression through war memory» (Gabowitsch, 2023, s. 348–350). Den samme sløyfa hadde vært brukt noen dager tidligere, da representanter fra generalkonsulatet sammen med ordføreren i Rana hadde deltatt i en seremoni i regi av «et lokalt russisk miljø» i Mo i Rana. De påfølgende årene ble den et stadig vanligere syn (RGK-fb, 2015d).

Narrative justeringer

I mai 2015 la generalkonsulatet i tillegg ned blomster ved andre sovjetiske krigsminnesmerker i Kirkenes-området – det første tilfellet av en kransenedleggingsturne i forbindelse med seiersdagen. Denne tradisjonen skulle komme til å vokse i omfang og utbredelse de kommende årene. Også dette året ble krigshistorien – og ikke minst den felles interessen for å markere den – framstilt som den viktigste forklaringen på de gode relasjonene mellom folkene på hver side av grensa. Generalkonsulatet festet dermed grepet om fortolkningen som ble lansert året før, nemlig at ivaretakelse av minnene om «Den Store Seieren og om felles kamp av begge våre land mot fascismen» var nøkkelen «til å beholde atmosfære av et oppriktig og godt naboskap i norsk-russisk grenseland» (Generalkonsulatet, 2015).

Den ønskede oppriktigheten som generalkonsulatet her refererte til, hadde kommet til uttrykk noen måneder tidligere da både det norske Forsvarsdepartementet og Utenriksdepartementet hadde avslått den russiske ambassadens forespørsel om å lete etter og heve et sovjetisk fly som hadde blitt skutt ned over Tanafjorden under krigen (NTB, 2015). Russland hadde samtidig foreslått en felles norsk-russisk minnemarkering for Nordflåtens falne under krigen. Også den ble avvist, noe som vakte sterk skuffelse i Øst-Finnmark:

Å ikke engang si ja til å være med på en minnemarkering for russiske Nordflåtens tapte under krigen, er ikke mindre historieløst i jubileumsåret 2015. At man tydeligvis fortsatt må være fra nord for å skjønne dette, sier mye mer enn ord om hvordan man i sør ikke ser hva krigen i nord egentlig betyr for norsk krigshistorie og for norskrussisk felleshistorie. (Sør-Varanger avis, 2015)

Debatten i etterkant av flyvraksaken kastet lys over – og forsterket – et sterkt lokalt engasjement for å opprettholde dialogen med Russland på tross av at regjeringen støttet EU og USAs sanksjonspolitikk overfor Russland (Abelsen & Horn, 2015; Finnmarken, 2015; HighNorthNews, 2015). Ved å framstille den felles interessen for å bevare krigshistorien som selve forutsetningen for gode naboskapsrelasjoner i grenselandet, spilte generalkonsulatet på en tilsynelatende felles fortolkning om krigshistoriens betydning. Det implisitte premisset for å bevare naboskapsrelasjonene ble dermed lagt: Hvis man ønsket å fortsette å ha gode relasjoner med Russland, måtte man på norsk side vise vilje til å ta vare på den sovjetiske krigshistorien.

Seiersdagsmarkeringen i 2015 var også et av de første eksemplene på at etablerte krigsminnesmerker ble innrullert i, og brukt til å formidle Kremls militærpatriotiske narrativ. Å bruke frigjøringsmonumentet til å markere seiersdagen gjorde at det framsto mer og mer som et seiersmonument, og tok vekk oppmerksomheten fra viktige historiske realiteter knyttet til hvorfor og hvordan frigjøringen utspilte seg i Øst-Finnmark i 1944. Den røde armé hadde nemlig stoppet ved Neiden, tyskerne hadde deretter forlatt Finnmark uten å bli forfulgt av sovjetiske soldater, og norske og allierte styrker hadde deltatt med viktige forsyninger og hjelp til de krigsrammede finnmarkingene som hadde unndratt seg tyskernes tvangsevakuering (Bones & Mølmann, 2022, s. 117–170). Innrulleringen av frigjøringsmonumentet i det russiske militærpatriotiske narrativet forsterket også det feilaktige inntrykket av at Sovjetunionen hadde rykket inn i Øst-Finnmark for å redde sivilbefolkningen, mens realiteten er at Den røde armés fremrykking over grensen ble tvunget fram av taktiske og strategiske vurderinger. Det hadde aldri vært noe mål i seg selv for sovjetmyndighetene å frigjøre området (Eriksen & Halvorsen, 1987, s. 34; Fagertun et al., 2022, s. 54–62; Holtsmark, 2015, s. 33).

De narrative justeringene som fulgte av at generalkonsulatet utnyttet de overflatiske likhetene mellom den norske frigjøringsdagen og den russiske seiersdagen, fikk de norske seremoniene til å se ut som norske seiersdagsmarkeringer. På den måten så de norske lokalpolitikerne ut til å støtte Kremls narrativ. Generalkonsulatet slo ikke mynt på det poenget enda, og fortsatte i stedet praksisen med å gradvis tilpasse seg stemningen og situasjonen i Nord-Norge og Øst-Finnmark. Når disse første offensive minnepolitiske grepene ikke ble møtt med norske motstemmer, åpnet det for å teste ut nye steg, som minnemarkeringer i russisk regi og mer utbredt bruk av militaristiske symboler. Under markeringer i oktober 2015 og i mai 2016 ble for eksempel selve frigjøringsmonumentet dekorert med St. Georg-sløyfe (RGK-fb, 2015a, 2016b).

Tematiske og geografiske utvidelser

I mai 2016 utvidet generalkonsulatet sin kransenedleggingsturne, både geografisk til krigsminnesmerker utenfor Sør-Varanger kommune, men også til nye historiske episoder. I 2016 inkluderte kransenedleggingsturnen besøk til partisanminnesmerker. Det foregikk i samarbeid med en annen russisk aktørs minnepolitiske offensiv, nemlig Skjold, FSBs veteranforening i Murmansk (for mer om foreningens aktivitet, se Myklebost, 2023). Et minnesmerke ved Langbunes – som Skjold hadde avduket på en av sine halvårlige minneturer i 2011 – og partisanbautaene i Kiberg ble forært med minnemarkeringer og kransenedleggelser av generalkonsulatet (RGK-fb, 2016a). I 2017 bekranset generalkonsulatet på nytt partisanmonumentene i Kiberg, sammen med turfølget i Skjolds minnetur for å markere seiersdagen (RGK-fb, 2017). Selv om det var norske deltakere i minneturene disse årene, representerte generalkonsulatets involvering noe nytt, nemlig større vilje hos de russiske aktørene til å ensidig ta initiativet til russiske minnemarkeringer ved krigsminnesmerker i Øst-Finnmark.

Seiersdagen i 2017 ble for eksempel markert i en russisk seremoni ved frigjøringsmonumentet, uten annen norsk representasjon enn de norske deltakerne i Skjolds minnetur. Majoriteten av deltakerne – både norske og russiske – var ikledt St. Georg-sløyfer under markeringen (RGK-fb, 2017). I 2018 sørget Skjold for at partisanene fikk enda et nytt minnesmerke, denne gangen ved Seglkollen utenfor Vardø i juli (for mer om avdukingen, se Myklebost, 2023, s. 146).² Obelisken som ble avduket i en stor seremoni den 25. juli 2018, var nesten identisk med den på Langbunes, og begge har senere blitt brukt i generalkonsulatets kransenedleggingsturneer i forbindelse med seiersdagen. Ved senere anledninger har de russiske aktørene tatt initiativet, mens norske aktører har deltatt som inviterte gjester.

Partisanenes innsats har vært kontroversiell i Norge, men at de nå ble innrullert i det russiske seiersnarrativet førte også her til at viktige historiske realiteter ble tonet ned. Blant annet at tyskerne hadde rullet opp størsteparten av partisanvirksomheten i 1943, ett år før Den røde arme gikk inn i Norge, og to år før Nazi-Tysklands kapitulasjon. Mer alvorlig var utelatelsen av at flere norske partisaner hadde blitt fengslet i Sovjetunionen etter verdenskrigen (Fagertun & Bones, 2022; Huitfeldt, 1997, s. 418–425). At generalkonsulatet nå tok i bruk monumenter reist til minne om partisanene representerte både en geografisk og tematisk utvidelse av Russlands minnepolitiske nedslagsfelt i Øst-Finnmark og Nord-Norge. Det er også et av de mest illustrerende eksemplene på at norske erfaringer, perspektiver og synspunkter ble tilsidesatt gjennom generalkonsulatets symbolske appropriasjon av krigsminnesmerkene.

Russland skaper inntrykk av norsk støtte til russiske initiativer

Ved siden av å innrullere stadig flere krigsminnesmerker i seiersnarrativet, arbeidet generalkonsulatet med å skape inntrykk av at Russlands interesse for å belyse og ivareta krigshistorien hadde bred støtte i den nordnorske lokalbefolkningen. Det foregikk blant annet ved at generalkonsulatet tok på seg å støtte lokale initiativer som var i tråd med russernes ønsker. Ett slikt eksempel var da generalkonsulen i juni 2018 ba ordføreren i Vardø om å «støtte og godkjenne» den norsk-russiske vennskapsforeningen i Vardø (NoRu) sitt initiativ om å avduke et nytt krigsminnesmerke i Votteskaret. Monumentet, som skulle minne om sovjetiske flygere som hadde mistet livet over Øst-Finnmark under krigen, ville bli «en unik severdighet for Vardø kommune og bidra til forsterkning av norsk-russiske forbindelser i Nord», skrev generalkonsul Shatunovskiy-Byorno.³

Det viktigste av generalkonsulatets grep for å skape inntrykk av å ha støtte fra lokalsamfunnet, var å invitere norske politiske representanter til å delta i russiske minnemarkeringer. Under avdukingen av monumentet i Votteskaret 22. juni 2019 deltok varaordføreren i Vardø kommune sammen med en representant for det norske Luftforsvaret. Fra russisk side var det en langt større delegasjon. Generalkonsul Shatunovskiy-Byorno deltok sammen med Andrey Fomenko, representant for Murmansk duma, Aleksander Morozov ordfører i Pechenga, og varaordfører i Severomorsk Eduard Mironov. Med seg hadde de et større antall russiske ungdommer (RGk-fb, 2019a). Selv om minnesmerket var drevet fram av NoRu, passet både monumentet og datoen for avdukingen godt inn i det militærpatriotiske seiersnarrativet som generalkonsulatet allerede hadde arbeidet med å eksportere til Nord-Norge. Avdukingen var dessuten første gang at 22. juni ble markert i Nord-Norge. I Kremls minnepolitikk markerer datoen starten på den store fedrelandskrigen, og den vektlegges og markeres som et ledd i å skyggelegge Sovjetunionens allianse med Nazi-Tyskland årene i forkant – noe som utgjør kjernen i Russlands minnekriger med Ukraina, Baltikum, Polen og Tsjekkia (Miller, 2020).

Seiersdagsmarkeringer, eller seremonier «i sammenheng» eller «i anledning» 9. mai, var i ferd med å bli en innarbeidet og etablert tradisjon i Kirkenes-området (Generalkonsulatet, 2015; RGK-fb, 2015d). 8. mai 2018 smeltet den norske frigjøringsdagen nok en gang sammen med den russiske seiersdagen. Ordfører i Sør-Varanger, Rune Rafaelsen, og statssekretær i Forsvarsdepartementet, Tone Skogen, deltok etter den norske seremonien ved Skytterhusfjellet sammen med generalkonsul Shatunovskiy-Byorno i en russisk seremoni ved frigjøringsmonumentet like etterpå (RGK-fb, 2018a). Rafaelsen deltok også sammen med generalkonsulen da Skjold på sin nittende minnetur i mai 2019 besøkte en lang rekke krigsminnesmerker i Øst-Finnmark. De russiske gjestene var ikledt St. Georg-sløyfer og la ned blomster ved nær sagt alle sovjetiske og russiske krigsminnesmerker i Kirkenes- og Kiberg-området (RGK-fb, 2019d). I 2019 ble seiersdagen nok en gang markert den 8. mai i felleskap av norske og russiske offisielle representanter ved frigjøringsmonumentet, med taler og kransenedleggelser av generalkonsulen og varaordføreren (RGK-fb, 2019c).

Parallelt med å invitere til minnemarkeringer i Norge, ble også norske lokalpolitikere invitert til seiersdagsmarkeringer på russisk side av grensen. I 2015 hadde daværende ordfører i Sør-Varanger kommune, Cecilie Hansen, representert kommunen i en seiersdagsmarkering i Nikel, og i 2019 gjorde ordfører Rune Rafaelsen det samme (Generalkonsulatet, 2015; RGK-fb, 2015b, 2019b). Under seiersdagsmarkeringene i hjemlandet la Russland for dagen et langt tydeligere militarisert narrativ om Sovjetunionens krigsinnsats, men militærpatriotiske symboler var nå blitt et helt vanlig syn også på norsk side av grensen, i form St. Georg-sløyfer, sovjetiske flagg og stjerner på krigsminnesmerker og under minnemarkeringer i Øst-Finnmark. (RGK-fb, 2017, 2018b).

Russlands perspektiver og minnepolitiske ambisjoner kom til tydeligere uttrykk under jubileumsmarkeringen for frigjøringen av Øst-Finnmark i oktober 2019. Under en pressekonferanse etter samtaler med utenriksminister Ine Marie Eriksen Søreide, benyttet Sergei Lavrov anledningen til å «uttrykke min oppriktige takk til mine norske kolleger» for at sovjetiske graver og krigsminnesmerker i Norge ble ivaretatt «på en så forbilledlig måte». Da han avsluttet med å si at den norske holdningen var «et eksempel for alle europeere» gikk han langt i å plassere Norge som en av Russlands allierte i minnekrigene. Like etterpå beskrev han krigen i Donbas som et resultat av at «nynazistene i Ukraina dessverre fortsetter å herje» (Lavrov, 2019). Slike utsagn ga uttrykk for at Russland ikke bare brukte historien til å legitimere en aggressiv utenrikspolitikk i Ukraina, men også anså Norge som å støtte denne politikken.

Ekspansive kransenedleggingsturneer

I 2019 overtok Nikolay Konygin rollen som Russlands generalkonsul i Kirkenes. Mens hans forgjengere i all hovedsak holdt de årlige kransenedleggingsturneene for å markere seiersdagen til krigsminnesmerker i Øst-Finnmark, har Konygin bekranset nær sagt alle sovjetiske og russiske minnesmerker fra Mo i Rana i sør til Vardø i nord «i anledning Seiersdagen for Den store fedrelandskrigen» (RGK-fb, 2020d, 2021d, 2022d, 2023c). Han har i tillegg markert 23. februar, en særrussisk dag til minne om «fedrelandets forsvarere» som skal inspirere til patriotisme, offer- og forsvarsvilje (RGk-fb, 2020b, 2020c, 2021b, 2022b, 2023b), og 22. juni ved frigjøringsmonumentet (RGK-fb, 2021e, 2022a, 2023a).

Siden 2014 hadde generalkonsulatets minnepolitikk vært lavmælt og tilpasset lokale forhold. I Kirkenes-området var det frigjøringen i 1944, og i Vardø partisanhistorien som generalkonsulatet brukte til å invitere lokalpolitikere til felles minnemarkeringer. Den nye generalkonsulen videreførte og utvidet denne praksisen til Nordland og Troms også. På sin kransenedleggingsturne i 2020 deltok ordføreren i Rana, Geir Waage, og ordfører i Bodø, Ida Pinnerød, på hver sin markering «i anledning 75-årsdagen for Seieren i Den store fedrelandskrigen» sammen med generalkonsulen (RGK-fb, 2020h, 2020j). Også i Alta deltok representanter for kommunen, og under bekransningen av et monument i Lebesby fikk han selskap av ordfører Sigurd K. Rafaelsen (RGK-fb, 2020e, 2020g).

I Vardø-området deltok ordfører Ørjan Jensen og kommandant ved Vardøhus festning, Odd Inge Haravik i kransenedleggelser i Kiberg sammen med ansatte fra generalkonsulatet. Under markeringen i Kiberg er alle deltakerne avbildet med St. Georg-sløyfer i jakkene (RGK-fb, 2020i). Turen kulminerte i Kirkenes, der generalkonsulatet for første gang arrangerte en separat seiersdagsmarkering den 9., og ikke 8. mai (RGK-fb, 2020f). Den norske markeringen av frigjøringsdagen hadde blitt avviklet i kommunens regi dagen i forveien, selv om generalkonsulatet også dette året framstilte den norske seremonien som en norsk seiersdagsmarkering (RGK-fb, 2020a). Generalkonsulen, med St. Georg-sløyfe på jakka, deltok ved begge anledninger sammen med fungerende ordfører i Sør-Varanger Pål Gabrielsen.

Året etterpå fikk Konygin selskap av varaordfører i Narvik, Per Kristian Arntzen, under en seremoni i Beisfjord, mens ordfører i Alstahaug, Petter Talseth, deltok i en seremoni på Tjøtta (RGK-fb, 2021g, 2021h). I Tromsø deltok Gunnar Wilhelmsen i en seremoni den 9. mai 2021, og i Mo i Rana stilte Geir Waage igjen opp sammen med generalkonsulen (RGK-fb, 2021c, 2021f). At Konygin utvidet kransenedleggingsturneene til krigsminnesmerker i Nordland og Troms representerte den største geografiske utvidelsen av generalkonsulatets minnepolitiske operasjonsområde. Det hadde bakgrunn i den tematiske utvidelsen den nye generalkonsulen gjorde. Flesteparten av de sovjetiske minnesmerkene i Nordland og Troms er nemlig reist til minne om krigsfanger som mistet livet under tvangsarbeid for tyskerne under krigen, og har lite eller ingenting med seieren i 1945 å gjøre. De var imidlertid, på samme måte som partisanene i Finnmark, lenge et lite kjent kapittel i norsk krigshistorie, og det er en utbredt holdning om at norske myndigheter bærer et ansvar for at krigsfangenes historie ikke har vært bedre belyst i Norge (se for eksempel Westlie, 2015).

Fra et russisk perspektiv fungerte krigsfangemonumentene som en illustrasjon på hvor omfattende påkjenninger Sovjetunionen hadde lidd i Norge under krigen, det legitimerte generalkonsulatets interesse og aktivitet i Nordland og Troms. Viktigere var det at de kunne brukes til å illustrere hvor godt sovjetiske krigsgraver og monumenter ble behandlet i Norge. Å takke for at krigsminnesmerkene i Nord-Norge ble godt behandlet ble i økende grad generalkonsulatets måte å framstille Norge som minnepolitisk alliert med Russland. I fravær av en offisiell norsk linje som argumenterte imot fellesmarkeringer mellom russiske og norske representanter, kunne Norge dermed stilltiende og uvitende tas til inntekt for å støtte Russlands minnepolitikk. Bortsett fra Lavrovs utsagn i 2019 hadde ikke det russiske perspektivet om en minnepolitisk allianse kommet eksplisitt til syne i særlig grad, men det endret seg i forbindelse med avdukingen av det neste nye krigsminnesmerket i 2021.

Nye monumenter og norske motstemmer

I 2017 hadde det russiske forsvarsministeriet forespurt Hasvik kommune om å sette opp et monument til minne om fire sovjetiske soldater som hadde mistet livet da flyet de satt i krasjet i fjellet Andotten noen kilometer fra Sørvær på Sørøya i Finnmark. Ordfører i Hasvik, Eva Husby, var positiv til prosjektet, men spurte Kulturdepartementet om retningslinjer for prosjektet. Svaret var at det «finnes ingen fastlagte sentrale retningslinjer eller prosedyrer for behandling av slike saker».⁴ Husby ble to ganger invitert til den russiske ambassaden i Oslo for å diskutere monumentet. Etter det gikk prosessen saktere, men selv om det var lite framdrift i monumentprosjektet før i 2020, ble Husby som en av svært få norske politikere invitert til ambassadens seiersdagsmarkeringer i 2018 og 2019 (Husby, 2020).

I januar 2021 fikk Husby beskjed om at Kulturdepartementet «kan bekrefte at man fra sentrale myndigheter ikke har motforestillinger mot at et slikt nytt krigsminnesmerke reises».⁵ På russisk side ble det planlagte monumentet tillagt stor verdi, og mai 2021 ble det diskutert på øverste politiske hold, i Kremls seierskomite. Viseutenriksminister i Russland, Mikhail Bogdanov, poengterte at det ville tjene som et eksempel på at «våre militærgraver [behandles] med tilbørlig respekt selv i fravær av relevante bilaterale avtaler». At resten av møtet i hovedsak dreide seg om hvor dårlig sovjetiske krigsminnesmerker ble behandlet i resten av Europa, var et eksplisitt uttrykk for at Norge ble ansett som en minnepolitisk alliert av Russland (Kremlin.ru, 2021).

Da monumentet ved Andotten ble avduket den 7. oktober 2021, deltok forsvarsminister Frank Bakke-Jenssen, ordfører Eva Husby og statsforvalter Elisabeth Aspaker sammen med utsendinger fra Utenriksdepartementet, Kulturdepartementet, Forsvaret og politiet. Den russiske delegasjonen bestod av generalkonsul Nikolay Konygin og militærattache ved den russiske ambassaden i Oslo, Aleksandr Kosarev. I tillegg deltok to representanter fra USAs ambassade. Generalkonsulen understreket i sin tale at monumentet var en del av «vår felles krigshistorie», og han uttrykte takknemlighet til norske myndigheter for at sovjetiske krigsgraver og minnesmerker ble behandlet på en god måte i Norge (Ambassaden, 2021; RGK-fb, 2021a). Vektleggingen av det historiske fellesskapet, og ikke minst den gjensidige nytten av å ivareta minnene om den sovjetiske krigsinnsatsen – at det var derfor det hersket gode relasjoner mellom landene – var generalkonsulatets fremgangsmåte for å framstille Norge som minnepolitisk alliert med Russland. Det hadde på ulike måter blitt repetert jevnlig helt siden 2014 uten norske innsigelser, men ved avdukingen på Sørøya kom det for første gang fram konkurrerende perspektiver.

Forsvarsminister Frank Bakke-Jensen hadde tidligere samme år støttet Forsvarets prosjekt med å reise et monument til minne om partisanenes innsats på Rena leir, der de norske spesialstyrkene har sitt hovedkvarter (Kråkenes & Tønset, 2021). Under frigjøringsjubileet i Kirkenes i 2019 hadde han på vegne av regjeringen beklaget for at de norske partisanene hadde blitt utsatt for overvåkning og mistenksomhet i etterkrigstiden (Hultgreen & Lillegård, 2019). I et intervju har han gitt uttrykk for at han mente det var nødvendig å synliggjøre den norske fortellerstemmen og markere et sterkere eierskap til historien (Bakke-Jensen, 2023).

Under avdukingen på Sørøya erklærte Bakke-Jensen at minnesmerket var en påminnelse om en tid da Sovjetunionen, USA og Norge var allierte. Han poengterte at treningen som de sovjetiske pilotene hadde fått i USA, og flyet de var på vei til Murmansk med, var en del av de alliertes hjelp til Sovjetunionen under Lend Lease-programmet. Bakke-Jensen kommenterte at også Norge hadde bistått Sovjetunionens krigsinnsats gjennom Atlanterhavskonvoiene. Ved å vektlegge det allierte aspektet var det ikke mulig for generalkonsulatet å benekte at de allierte hadde levert avgjørende støtte til den sovjetiske armeen (Bakke-Jensen, 2023). Bakke-Jensens tale minnet om at Sovjetunionens krigsinnsats ble reddet av alliert hjelp, og var implisitt en konfrontasjon med det russiske seiersnarrativet.

Monumentet på Sørøya utløste også for første gang en offentlig debatt om Russlands interesse for krigsminnesmerker i Nord-Norge. Ulike hypoteser ble lansert, blant annet om Russland forsøkte å ta vekk oppmerksomhet fra militær opprustning i grenseområdet, eller om minnesmerkene og fokuset på krigshistorien inngikk i en større russisk påvirkningsoperasjon med mål om så splid mellom «et mer russisk-vennlig Nord-Norge og et mer Russland-skeptisk Sør-Norge» (Klo, 2021; Skare, 2021). Det var viktige spørsmål, og legitime hypoteser. En annen forklaring, som i liten grad ble tatt opp i debatten, var at Russland så propagandaverdi i å kunne bruke krigsminnesmerker i Nord-Norge til å sammen med norske politikere framføre narrativet om at Kreml bekjempet forfalskning av historien og nynazisme i Ukraina. Maria Zakharova, utenriksministeriets talskvinne, gikk langt i å bekrefte den siste hypotesen da hun kommenterte Andotten-monumentet ved å si at Russland var «sincerely grateful to the Norwegians for their invariably caring attitude to the graves of Red Army soldiers. (…) This is particularly important against the backdrop of the purposeful efforts by other countries (…) to distort the historical truth and glorify Nazism» (Zhakarova, 2021).

Minnepolitiske framstøt etter fullskala-invasjonen av Ukraina

Etter Russlands fullskala-invasjon av Ukraina i februar 2022 fortsatte generalkonsulatet tradisjonen med kransenedleggingsturneer, og i mai 2022 var blomstene ved en lang rekke minnesmerker over hele Nord-Norge bundet med St. Georg-sløyfer (RGK-fb, 2022d). Seiersdagen i Kirkenes markerte generalkonsulen for første gang uten selskap av ordføreren, etter at norske myndigheter hadde anbefalt alle kommuner å fryse alt samarbeid med offisielle russiske representanter. I talen ved frigjøringsmonumentet, der noen i forkant hadde lagt ned en krans med blå og gule blomster i solidaritet med Ukraina, hevdet han at nynazisme og nazistiske symboler var på fremvekst i Europa, og at russiske krigsminnesmerker var utsatt for hærverk i Europa. Generalkonsulen kommenterte deretter at han var «glad for å se at de fleste minnesmerker [i Norge] er i god tilstand. (…) Jeg vil også hedre initiativ av helt vanlige nordmenn, som kommer med tiltak om å bevare minner om (…) felles innsats av sovjetiske styrker og norske partisaner (Konygin, 2022).

Blomsterkransen i de ukrainske fargene ble begravd av røde, hvite og blå blomster lagt ned av tilhørere med St. Georg-sløyfer på jakka (RGK-fb, 2022e). Talen og seremonien var et tydelig uttrykk for at generalkonsulatets minnepolitiske aktivitet i Nord-Norge inngikk i den bredere russiske utenrikspolitikken og hang tett sammen med den pågående krigføringen i Ukraina. Da generalkonsulatet arrangerte en seremoni til minne om frigjøringen av Øst-Finnmark i oktober 2022, var frigjøringsmonumentet igjen dekorert på forhånd med blå og gul blomsterkrans og det ukrainske flagget, og en ukrainsk sang strømmet fra en bil i nærheten mens generalkonsulen talte. Mens store deler av publikum vendte ham ryggen, uttalte han at frigjøringen av Øst-Finnmark hadde krevd «mot, tapperhet og vilje (…). Dette er noe som trengs også i dag. Vi har en felles historie, og jeg understreker at den må vi bevare». Han avsluttet med å si at «jeg er takknemlig for den medmenneskelige holdning som norske myndigheter viser [angående behandlingen av sovjetiske krigsgraver]» (Nilsen, 2022; RGK-fb, 2022c). Insisteringen på å fortsette å ta vare på minnene om krigen kan tolkes som en appell til lokalbefolkningens lange tradisjon for å akseptere Russlands offensive minnepolitikk i Nord-Norge.

Det er ingen signaler som tyder på at generalkonsulatet vil trappe ned den propagandistiske bruken av krigsminnesmerkene i Nord-Norge og Øst-Finnmark. I forkant av generalkonsulatets seiersdagsmarkering i mai 2023 hadde noen hengt opp anti-krigsplakater og hjerter i fargene til det ukrainske flagget på og rundt frigjøringsmonumentet i Kirkenes. Flere av disse ble fjernet og erstattet av symboler med fargene i det russiske flagget og St. Georg-sløyfer kort tid før seremonien. Generalkonsulen erklærte da at «9. mai er en hellig dag for oss, uansett hvor vi er, i Russland eller utlandet, [og] ingen kan forhindre oss fra å feire den store seieren». Også denne gangen appellerte generalkonsulen til befolkningens sympati for å ivareta den felles krigshistorien i grenselandet: Han uttalte at han var «takknemlig» for at det hadde vært få tilfeller av «respektløse forslag» om å kansellere markeringen (Staalesen & Nilsen, 2023).

Konklusjon

Russlands generalkonsulat i Kirkenes har lojalt fulgt opp Kremls mandat til den russiske utenrikstjenesten, nemlig å bruke sovjetiske krigsminnesmerker i utlandet til å formidle det offisielle seiersnarrativet om andre verdenskrig. Bakgrunnen er at minnepolitikk, og spesielt narrativet om den store fedrelandskrigen, har flere sikkerhetspolitiske funksjoner for Kreml. Ved å framstille utenlandsk kritikk mot Russlands offisielle narrativ som nazistisk revansjisme har Kreml spilt på den hjemlige opinionens sterke følelser knyttet til andre verdenskrig, og legitimert påstander om at Russland er truet av fiendtlige krefter utenfor landets grenser. For å motvirke denne trusselen har Kreml ført en sikkerhetspolitisk minnepolitikk langs to parallelle spor. Det ene sporet dreier seg om å konfrontere stater som ikke deler Russlands versjon av historien. I dette konfronterende sporet blir fjerning eller omdefinering av sovjetiske krigsminnesmerker i utlandet brukt til å innlede minnekriger. Den sikkerhetspolitiske verdien langs dette sporet er at minnekrigene, overfor den hjemlige opinionen, kan brukes som «beviser» på at Kremls fiendebilder – og aggressive utenrikspolitikk – både er legitim og berettiget.

Det andre sporet er alliansebyggende. Ved bruke sovjetiske krigsminnesmerker i utlandet til å eksportere det militærpatriotiske narrativet har Russlands utenriksstasjoner skapt inntrykk av at vertslandet støtter Russlands versjon av historien. Langs dette sporet tilpasses minnepolitikken etter lokale forhold, og spiller på etablerte tradisjoner. Den sikkerhetspolitiske dimensjonen langs dette sporet har også en innenrikspolitisk verdi, i og med at den demonstrerer at det finnes stater i Russlands randsone som ikke utgjør en trussel, men den er like fullt offensiv overfor mottakerlandene: Ved å bruke Russlands utenriksstasjoner til å eksportere seiersnarrativet til krigsminnesmerker i andre stater, spesielt de som har tradisjon for krigshistorisk samarbeid med Russland, har Kreml framstilt mottakerlandene som minnepolitisk allierte med Russland. Når narrativet om andre verdenskrig har så stor sikkerhetspolitisk betydning i Russland, er en minnepolitisk allianse ikke langt unna en støtteerklæring til Russlands sikkerhetspolitikk.

Overfor Norge har Russland ført en minnepolitikk langs det allianseskapende sporet, og generalkonsulatet i Kirkenes har tatt flere offensive minnepolitiske steg i Nord-Norge siden 2014. Det første steget var å introdusere seiersdagen til Kirkenes. Det startet i 2014 ved at den norske frigjøringsdagen og den russiske seiersdagen, i generalkonsulatets pressemeldinger og innlegg på sosiale medier, ble framstilt som én og samme feiring av Den røde armés seier. Over de neste årene ble denne sammensmeltingen videreført, samtidig som generalkonsulatet tok det neste steget, nemlig å introdusere egne russiske seiersdagsmarkeringer i Kirkenes. Nesten umiddelbart fikk generalkonsulatet selskap av offentlige norske representanter under disse markeringene. Det tredje steget var da nye krigsminnesmerker – reist til minne om andre historiske episoder utenfor Kirkenes-området – fra 2017 ble innrullert i og brukt til å markere seiersdagen gjennom stadig mer omfattende kransenedleggingsturneer. I 2019 hadde russiske seiersdagsmarkeringer, med tilhørende militaristiske symboler og norsk deltakelse blitt naturliggjort i Kirkenes og Øst-Finnmark.

De neste offensive minnepolitiske stegene ble tatt da generalkonsulen i 2020 utvidet den etablerte kransenedleggingsturneen til nær sagt hele Nord-Norge ved å inkludere minnesmerker i Nordland og Troms. Generalkonsulen utvidet ikke bare det geografiske nedslagsfeltet for den russiske seiersnarrativet, han sørget også for at Russlands militariserte seiersnarrativ ekspanderte til nye historiske felt ved å bruke krigsfangemonumenter til å markere seiersdagen. Generalkonsulens neste grep var å gjennomføre årlige markeringer av dagen for fedrelandets forsvarere 23. februar, og 22. juni-markeringer ved frigjøringsmonumentet i Kirkenes. Som ved flere av seremoniene under kransenedleggingsturneene i Nordland, Troms og Finnmark og seiersdagsmarkeringene i Kirkenes, fikk han også i enkelte av disse markeringene selskap av offentlige norske representanter.

Det er den norske deltakelsen i de russiske minnemarkeringene som har gjort det mulig for generalkonsulatet å ta Norge til inntekt for å støtte Russlands kamp mot forfalskning av krigshistorien. Grunnlaget for å kunne framstille Norge og Russland som minnepolitisk allierte ble skapt ved å regelmessig understreke at ivaretakelsen av minnene om den sovjetiske krigsinnsatsen var av gjensidige nytte. Generalkonsulatets offensive minnepolitikk skapte en kausal sammenheng mellom det å ivareta – og i fellesskap minnes den sovjetiske seieren – og de gode naboskapsrelasjonene i grenselandet. De gjentatte erklæringene om russisk takknemlighet for at de sovjetiske minnesmerkene og krigsgravene var i god tilstand og ble godt behandlet i Norge, var generalkonsulatets måte å uttrykke det russiske perspektivet om den minnepolitiske alliansen mellom Norge og Russland.

Oppsummert er det ingenting i materialet som er undersøkt i forbindelse med denne artikkelen, som gir inntrykk av at norske myndigheter, verken lokale eller nasjonale, reagerte negativt på generalkonsulatets offensive minnepolitikk i denne perioden. Det nærmeste vi kommer et unntak er Frank Bakke-Jensens tale i forbindelse med avdukingen av monumentet på Sørøya, og debatten i etterkant. Kildematerialet for denne artikkelen er imidlertid ikke tilstrekkelig til å konkludere med at generalkonsulatets aktivitet ikke utløste andre reaksjoner på norsk side, og videre forskning vil være tjent med å undersøke relevant materiale for å belyse dette viktige spørsmålet.

Konsekvensene av Russlands offensive minnepolitikk i Nord-Norge er ikke bare at Norge faktisk ble tatt til inntekt for å støtte Russlands kamp mot forfalskning av historien, men også at norske perspektiver på krigshistorien har havnet i skyggen. Viktige historiske realiteter har blitt tonet ned, og russiske perspektiver har fått legge premissene for norsk krigshistorie.