Russiskspråklige i Estland: En minoritet uten agens

«Nasjonal» minoritet?

Minoritetsgrupper, stater, internasjonale organisasjoner og menneskerettighetsorganisasjoner har ofte vidt forskjellige definisjoner på hva som utgjør en «nasjonal minoritet»: et begrep som i en internasjonal kontekst også medfører visse rettigheter, stadfestet av internasjonale organisasjoner som EU og FN. Hverken FN eller Europarådet har en klar definisjon på hva som utgjør en «nasjonal minoritet». For Estlands del har statens definisjon av «nasjonal minoritet» direkte konsekvenser for minoritetens rettigheter til nasjonal kulturell autonomi, en autonomi som russiskspråklige aldri har nytt. Under estisk lov er en «nasjonal minoritet» en gruppe bosatt på estisk territorium som har lange, solide og varige bånd til Estland (National Minorities Cultural Autonomy Act, 1993). «Nasjonale minoriteter» skiller seg dermed fra «vanlige minoriteter» ved at de har en spesiell tilknytning til landet. Samtidig er også en slik definisjon problematisk idet den åpner for tolkninger om at den russiskspråklige minoriteten i løpet av de siste 80 årene ikke har utviklet «lange, solide og varige bånd». Den russiskspråklige minoriteten anerkjennes i loven som en nasjonal minoritet, men til tross for dette har den frem til nå heller aldri fått godkjent sine søknader om å etablere nasjonal kulturell autonomi (Smith, 2020). Det er således en anerkjennelse uten innrømmelser.

Samtidig er statens etterlevelse av sine internasjonale forpliktelser også avhengig av sammenhengen mellom tolkningen av forpliktelsens semantikk og de historiske erfaringene som ligger til grunn for de lokale forholdene. Et resultat av Estlands løsrivelse fra Sovjetunionen var at den offisielle oppfattelsen om bakgrunnen for den russiskspråklige minoritetens tilstedeværelse endret seg. Estlands tid under Sovjetunionen ble av estiske nasjonale eliter på det tidlige 1990-tallet (og til dags dato) ansett for å være en ulovlig okkupasjon (Hogan-Brun & Wright, 2013; Nakai, 2014), og masseinnvandringen som fulgte ble dermed også regnet som ulovlig. Dette er en historisk erfaring som forsurer forholdet mellom estisk- og russiskspråklige.

I en europeisk kontekst har minoritetsrettighetslovgivning vært rettet mot beskyttelsen av autoktone minoritetsgrupper, ikke etterkommere etter innvandrere. Fra estisk side har man dermed oppfattet presset om å utvide minoritetsbeskyttelsen til russiskspråklige som en misforståelse av denne gruppens tilhørighet til landet fra EU og Europarådets side (Hogan-Brun & Wright, 2013). Et annet aspekt er at både majoriteten og minoriteten føler seg truet av hverandre: estere av russisk innvandring og erfaringen under russisk overherredømme, russiskspråklige av esterne og assimilering (Vetik & Helemäe, 2011). Det estiske synet på den russiskspråklige minoritetens bakgrunn som en innvandrergruppe har også implikasjoner for esternes forventninger overfor denne gruppen: en nasjonal autokton minoritet skal ivaretas og beskyttes – en innvandrergruppe forventes derimot å ta eget initiativ for å naturaliseres og for å bli fullverdige estiske samfunnsborgere (Smith, 2020).

Estisk-russer, russer eller russiskspråklig?

Jeg vil bruke samlebetegnelsen «russiskspråklige» om minoriteten. Dette er et begrep som ikke begrenses til etnisk tilhørighet, selv om språk selvsagt er en av de viktigste markørene for etnisitet. Det russiskspråklige fellesskapet har stor betydning for flere ulike etniske grupper. Det er det viktigste bindeleddet mellom de delene av disse gruppene som føler seg som del av et (ikke-estisk) nasjonalt fellesskap, det utgjør et kulturelt fellesskap, og det har vært årsak til en langvarig debatt om nasjonalitet, etnisitet og språkrettigheter helt siden gjenopprettelsen av Estlands selvstendighet i 1991. Ifølge den siste store offisielle befolkningsundersøkelsen i 2021 var 23,7 prosent av Estlands befolkning russiske på basis av «etnisk nasjonalitet» (Statistics Estonia, 2021), samtidig hadde hele 29 prosent av befolkningen russisk som morsmål (Statistics Estonia, 2022). Hvorfor er det så mange flere russiskspråklige enn etniske russere? Aidarov og Drechsler (2013) fastslår at dette er et resultat av en feilslått estisk nasjonalitetspolitikk som har ført til at en betydelig andel av de ikke-russiske innvandrerne gradvis har blitt assimilert inn i den russiskspråklige minoriteten. Dette er innbyggere som på bakgrunn av etnisitet ikke definerer seg som russiske, men heller ukrainske, belarusiske, aserbajdsjanske og lignende, men som har russisk som sitt hovedspråk, og som i mange tilfeller ikke kan snakke sitt eget morsmål (i etnisk forstand).

Én bakenforliggende årsak til denne utviklingen er at det estiske skolesystemet, med sine to parallelle språklige «fløyer», har ført til at mange barn av slike ikke-russiske minoriteter har blitt plassert i russiskspråklige skoler der store deler av undervisningen foregår på russisk. Det eksisterer riktignok muligheter for å sende barn til andre minoritetsskoler, men dette systemet er underutviklet, eksempelvis gikk kun 0,5 prosent av barn av den ikke-russiske, ikke-estiske minoriteten på andre minoritetsskoler enn russiskspråklige skoler i 2011 (Aidarov & Drechsler, 2013). Uansett årsak er resultatet at en betydelig andel av den ikke-russiske befolkningen med bakgrunn fra det tidligere Sovjetunionen har russisk som morsmål, og dermed inngår i det større russiskspråklige sosiopolitiske økosystemet i Estland. Det er derfor hensiktsmessig å snakke om minoritetsgruppen som «russiskspråklig». Begreper som «etnisk russisk» og «russere» vil unntaksvis bli brukt i kontekster der kildegrunnlaget kun refererer til etnisk tilhørighet og ikke tar hensyn til språk.

Ytre påvirkning

I estisk nasjonalitets- og statsborgerskapspolitikk ser vi igjennom Smiths kvadratiske samspill at det først og fremst er estiske myndigheter, «hjemlandet» Russland og internasjonale aktører som har påvirket utviklingen. Jennie Shulze (2011) skriver at presset som Russland utøvet – ved økonomiske sanksjoner, militære trusler, desinformasjonskampanjer og bruk av internasjonale institusjoner – for å tvinge Estland til bøye av i sin konservative nasjonalitetspolitikk, var av en slik karakter at det ikke bare mislykkes i å overtale den estiske politiske eliten, men bidro til å forverre de interetniske forholdene i landet. En allerede anspent periode i interetniske forhold ble dermed ytterligere prekær; i 1993 svarte 69 prosent av spurte estere – og i 1995, 38 prosent av russiskspråklige – at interetnisk konflikt var en mulighet (Shulze, 2011, s. 167), dette trusselbildet ble neppe beroliget av Interfronts aggressivitet knyttet til uavhengighetskampen. Russlands kritikk av estisk nasjonalitetspolitikk var sammenvevd med et utall momenter, deriblant diskusjoner med estiske myndigheter om tilbaketrekningen av tidligere sovjetiske – nå russiske – tropper, så vel som Estlands forståelse av at Russland som Sovjetunionens offisielle juridiske arvtaker også var direkte ansvarlig for okkupasjonen av Estland i 1940 (Smith, 2020).

Konflikten mellom estiske og russiske myndigheter i denne perioden foruroliget også de to viktigste internasjonale institusjonene som Estland forsøkte å bli medlem av, NATO og EU. Enkelte forsto den russiskspråklige minoriteten i Estland som en nasjonal minoritet som fortjente beskyttelse, andre så den som en mulig femtekolonne som Russland kunne påvirke til sin fordel og som kunne tjene som påskudd til et hypotetisk russisk inntog i Baltikum (Hogan-Brun & Wright, 2013; Smith, 2020). På den ene siden var det viktig for Estland å forhindre fortsatt russisk innflytelse, ikke minst for å kunne sikre en stat som ville kunne oppfattes som legitim og uavhengig fra Russland av estere selv (Lauristin & Vihalemm, 1997), men også for å sikre seg medlemskap i EU og NATO uten å fremstå som et mulig svakt punkt.

Samtidig forventet også det internasjonale samfunnet at estiske myndigheter opprettholdt internasjonale standarder for minoritetsrettigheter og demokratiske prinsipper. Hvor lå så løsningen på problemet? Var det inkludering og integrasjon, eller politisk isolering og umyndiggjøring som ville bidra til å stabilisere regionen? En rekke internasjonale organisasjoner, deriblant Europarådet, EU, OSSE og NATO, samlet seg i kritikk av den estiske nasjonalitetspolitikken. Estiske myndigheter drøftet blant annet lovforslag om kun å gi statsløse³ midlertidige, kortvarige oppholdstillatelser, og en fullstendig overgang fra et system med to parallelle skoler (estiskspråklig og russiskspråklig skole) til kun estiskspråklig undervisning. Det lykkes det internasjonale samfunnet å påvirke Estland i denne prosessen, men kun i den forstand at estiske myndigheter bøyde av i sine mest radikale lovforslag. De parallelle skolesystemene fikk for eksempel bestå, men de russiskspråklige mistet politiske rettigheter, selv om de ble sikret permanent oppholdstillatelse (Hogan-Brun & Wright, 2013).

Utover på 1990-tallet lempet imidlertid Estland på politikken. Da kunne mange russiskspråklige innbyggere som tidligere hadde vært statsløse eller russiske statsborgere, etter Estlands delvise ettergivenhet for presset fra det internasjonale samfunnet og Russland, få estisk statsborgerskap ved naturalisering. Andelen statsløse innbyggere i landet gikk dermed ned fra 32 til 10,4 prosent mellom 1992 og 2005 (Järve, 2007). Dette er imidlertid ikke kun et resultat av at statsløse har fått estisk statsborgerskap ved naturalisering – mange russiskspråklige har valgt å ta russisk statsborgerskap i stedet for estisk. Estiske myndigheter anslår at 6–7 prosent av befolkningen har ervervet russisk statsborgerskap i stedet for estisk (Statistics Estonia, 2021). Det kan være flere grunner til at russiskspråklige har tatt russisk statsborgerskap. Estland har hatt en rekke krav for å bli statsborger som har blitt oppfattet som relativt vanskelige å oppnå, og som har vært særlig rettet mot å ekskludere russiskspråklige. Kravet om bestått eksamen på nivå B1 i estisk har vært et vanskelig mål for mange å oppnå, særlig for eldre (Järve, 2007).⁴ I tillegg ble russiskspråklige rammet ved det at personer som tidligere hadde tjent i – eller pensjonert seg fra – en annen stats profesjonelle væpnede styrker eller etterretning (her: Sovjetunionens væpnede styrker og etterretning) ikke kunne bli estiske statsborgere med mindre vedkommende hadde vært gift i 5 år med en ektefelle som hadde hatt estisk statsborgerskap fra fødselen av, noe en russiskspråklig tidligere yrkessoldat var særdeles lite sannsynlig å være (Järve, 2007).

Det bør bemerkes at presset fra organisasjoner som EU aldri klarte å «løse» Estlands problem med statsløse. Estiske myndigheter var villige til å inngå mindre kompromisser, men da Estland ble medlem av EU i 2004 ble det som tidligere hadde vært krav om endringer i minoritetspolitikk fra EUs side forvandlet til anbefalinger (Zmiyenko, 2018). Samtidig som presset fra internasjonale organisasjoner lettet, har det fortsatt vært konstant siden midten av 2000-tallet. Det er derimot vanskelig å vurdere om dette påtrykket har gitt resultater; om de senere lettelsene i statsborgerskapsloven har vært innført på estiske myndigheters eget initiativ som et pragmatisk integreringstiltak, et frieri mot russiskspråklige velgere, eller som et resultat av agitasjon fra minoritetens side. Uansett er resultatet klart: Loven har blitt endret flere ganger; mest drastisk i 2015, da barn som var født i Estland av statsløse foreldre heretter automatisk skulle få statsborgerskap og naturaliseringsprosessen ble gjort lettere for alle over 65 år (Einmann, 2016).

Russlands angrep på Ukraina i 2022 kastet fullstendig om på dynamikken. Etter en lengre periode med oppmykning av statsborgerskapslovgivningen, førte fullskala-angrepet på Ukraina nærmest til en stans i naturaliseringsprosessen. Den allerede store avstanden mellom Estland og Russland har som følge av denne krigen blitt forvandlet til en avgrunn. Estland, som har som prinsipp i sine diplomatiske forbindelser med Russland at det skal være paritet i forhold til størrelsen på landenes gjensidige utenriksstasjoner, stengte de russiske konsulatene i Narva og Tartu etter invasjonen og instruerte den russiske ambassaden i Tallinn om å redusere antall diplomater og administrative ansatte for å samsvare med størrelsen på Estlands delegasjon til Russland (Ministry of Foreign Affairs, 2023a).

Forbindelsene mellom landene er ytterligere blitt svekket av deres gjensidige beslutning om å redusere deres diplomatiske tilstedeværelse til chargé d’affaires-nivå ved å kalle tilbake sine ambassadører som følge av gjensidige beskyldninger (Ministry of Foreign Affairs, 2023b). Disse tiltakene har ført til at den russiske ambassaden i Tallinn midlertidig har sluttet å motta erklæringer om frasigelse av russisk statsborgerskap på basis av manglende kapasitet (Delfi Rus, 2023), noe som er helt nødvendig for at en russisk statsborger skal kunne bli naturalisert i Estland, ettersom Estland ikke anerkjenner doble statsborgerskap. Russlands handlinger det siste året har dermed i praksis stanset naturaliseringen av russiske borgere i Estland. Det er ikke urimelig å spekulere i at Russlands manglende evne til å prosessere statsborgerskapssaker på sine stasjoner i Estland kan være overdrevet, og representerer en mulig represalie mot esternes tiltak.

Minoritetens agens – kvadratets svake punkt

Den russiskspråklige minoritetens direkte påvirkningsevne på estisk nasjonalitetspolitikk var i de første årene etter 1991 svært begrenset. Den mest åpenbare årsaken til dette er selvsagt at det overveldende flertallet av minoriteten ikke hadde stemmerett umiddelbart etter at Estland oppnådde sin selvstendighet, og dermed manglet både rett og mulighet til politisk deltakelse. I den tidligste perioden var den russiskspråklige minoriteten derfor kun organisert i interessegrupper og frivillige organisasjoner; grupperinger som manglet legitimitet og tyngde i og med at de kun hadde en rådgivende rolle, men intet mandat. Selv om en legger denne rådgivende funksjonen til gode er minoriteten i denne tidlige fasen ansett for å ha hatt en marginal påvirkning på nasjonalitets- og statsborgerskapspolitikk (Regelmann, 2014). Det ble dannet etniske russiske partier i landet, og disse har vært representert i Riigikogu, det estiske parlamentet, men det er ikke disse som blir tilskrevet æren for de lettelsene som kom i estisk nasjonalitetspolitikk.

Ifølge Nakai ble reformene gjennomført etter initiativ fra den etnisk estiske politiske eliten, som resulterte i at man unngikk dannelsen av en etnisk basert partiflora som kunne «overby» hverandre i etniske spørsmål, noe som kunne ha ledet til en ytterligere tilspisset etnisk konflikt (Nakai, 2014).⁵ Han nevner Senterpartiet (Keskerakond), under ledelse Edgar Savisaar, som den viktigste pådriveren for endringene som kom i statsborgerskapsloven i 1998. Parlamentet åpnet da endelig for å gi statsborgerskap til statsløse barn. Til forskjell fra den tidligere omtalte endringen i 2015 var dette ikke automatisk, men noe foreldrene kunne søke om på vegne av barnet. Det var, i tillegg til ønsket om å blidgjøre EU og NATO ved å lovfeste enkelte av deres anbefalte reformer, hovedsakelig muligheten til å tiltrekke seg russiskspråklige velgere som gjorde at Senterpartiet gikk i denne retningen (Nakai, 2014). Siden Savisaars frieri til de russiskspråklige har Senterpartiet vært minoritetens fremste forkjemper og favoritt; deres støtte blant «andre nasjonaliteter» har i enkelte perioder vært så høy som 80 prosent (Wright, 2021).

Den russiskspråklige minoritetens sterke posisjon i Senterpartiet har samtidig ikke resultert i noen særlig sterkere grad av politisk agens; det har ikke vært noen etniske russiske partier representert i Riigikogu siden 2003, og selv i perioder der Senterpartiet har vært i posisjon til å påvirke minoritetspolitikken har ikke dette nødvendigvis resultert i lovendringer som har begunstiget minoriteten (Cianetti, 2014). En faktor er den russiskspråklige minoritetens lave grad av deltakelse i politikk og sivilsamfunn, som i tillegg til den allerede skjeve fordelingen av politiske rettigheter i samfunnet forsterker det ujevne maktforholdet mellom minoritet og majoritet. TIES-undersøkelsen,⁶ gjennomført mellom 2006 og 2010, viser for eksempel at kun 38,9 prosent av unge russere (etnisk definert) stemte ved det estiske lokalvalget i 2005, sammenlignet med 57,4 prosent av unge estere. Deltakelsen i frivillige organisasjoner og interessegrupper har også vært lavere blant russiskspråklige. Den lave valgdeltakelsen ved lokalvalg kan ikke forklares av manglende statsborgerskap, da også statsløse og borgere av andre land kan stemme ved lokalvalg om de har permanent oppholdstillatelse. Det kan snarere virke som om statsløshet har en demoraliserende effekt, da deltakelsen er noe høyere blant russiskspråklige estiske borgere (Schulze, 2014).

Estisk politisk elite eller minoriteten som pådriver for minoritetsrettigheter?

Til tross for de russiskspråkliges manglende politiske organisering og deres mangel på tyngde i det kvadratiske samspillet har det blitt innført lettelser i nasjonalitets- og statsborgerskapspolitikk, selv i en kontekst der den etniske estiske politiske eliten har hatt et fast grep om makten. Cianetti (2014) peker på den første Riigikogus sammensetning, der hver eneste parlamentariker var etnisk ester, og hevder at den estiske politiske eliten av denne grunn ikke så seg truet av den russiskspråklige (i den grad det eksisterte en russiskspråklig politisk elite). Derfor var den estiske eliten tilbøyelig til å vise velvilje overfor de russiskspråklige ved å gi innrømmelser som stemmerett ved lokalvalg.

Den gradvise naturaliseringen av de russiskspråklige har langsomt avtatt utover 2000-tallet. Etter en tidlig «boom» på opptil 20 000 naturaliseringer i året etter uavhengighetserklæringen (Regelmann, 2014), fikk kun 857 søkere statsborgerskap i 2021(Vollmer & Luik, 2022). Til tross for at prosessen går langsomt, har den allikevel ført til at en betydelig del av den russiskspråklige minoriteten har blitt stemmeberettiget, og dermed har blitt en velgergruppe som de etablerte partiene må forholde seg til. Som sagt var denne velgergruppen ikke stor nok til å få politisk gjennomslag på egen hånd: Ved grove anslag basert på offentlig estisk statistikk ser en at andelen etniske russere med estisk statsborgerskap, og dermed stemmerett forutsett at de er i myndig alder, kun utgjorde ca. 10 prosent av landets samlede befolkning i 2000, og ca. 12,6 prosent i 2021 (Statistics Estonia, 2021). Dette har dermed vært et tynt grunnlag for å få gjennomslag for egen politikk for et etnisk parti, da et slikt parti aldri ville kunne komme i en flertallsposisjon, og da et etnisk parti ville finne det vanskeligere å forhandle med estiske partnere var utsiktene for å få gjennomslag for sine valgsaker som et støtteparti dårlige. Men, de russiskspråklige var derimot en velgergruppe som var betydelig nok for et allerede etablert parti å appellere til.

Siden 2003 har det som nevnt ikke eksistert noe etnisk russisk parti av betydning (Regelmann, 2014). De russiskspråklige har heller søkt til de etablerte politiske grupperingene og «catch-all»-partier; mest av alt til Senterpartiet, men også Reformpartiet og Sosialdemokratene har et betydelig antall russiskspråklige velgere og har slått seg sammen med mindre russiske partier av lignende ideologiske overbevisninger. Dette har igjen oppmuntret de etablerte partiene til å innta mer moderate posisjoner i nasjonalitetspolitikken for å tiltrekke seg russiskspråklige velgere (Nakai, 2014). Det er dermed hovedsakelig den estiskspråklige politiske eliten som har gått i bresjen for å påvirke nasjonalitetspolitikken til minoritetens fordel, da ikke bare som en forsonende utstrakt hånd, men også vitende om at en mer moderat innstilling i språk- og statsborgerskapsdebatt kan gi politisk gevinst i form av å tiltrekke russiskspråklige velgere.

«Bronsenatten»

I årene som fulgte aksjonerte estiske demonstranter ved statuen i Tallinn sentrum; statuen ble vandalisert med rød maling og til og med forsøkt sprengt. Aksjonene mot statuen ledet til at russiskspråklige grupperinger arrangerte en roterende «nattevakt» for å beskytte monumentet. Etter hvert innførte Riigikogu reguleringer som ga myndighetene et juridisk påskudd til å kunne flytte statuen og krigsgravene, på basis av nye retningslinjer for gravsteder. Beslutningen ble tatt på sentralt politisk hold. Den 26. april 2007, samme dag som arbeidet med å fjerne minnesmerket startet, brøt det ut regelrette opptøyer, som resulterte i to dagers vold og plyndring, samt omkring tusen arresterte (hovedsakelig russiskspråklige) demonstranter og ett dødsfall. Parallelt ble Estland rammet av et massivt cyberangrep av en størrelse som aldri før hadde blitt rettet mot en stats elektroniske infrastruktur, og som varte over 22 dager (Juurvee & Mattiisen, 2020).

Det var flere aktører og krefter som påvirket dette hendelsesforløpet. Det internasjonale samfunnet slo raskt ring rundt Estland og lovet både politisk og materiell støtte (Juurvee & Mattiisen, 2020). Fra estisk side har man holdt fast ved konklusjonen om at det var Russland som var hovedpådriveren for det som blir omtalt som «Bronsenatten». En rapport fra ICDS, en utenriks- og sikkerhetspolitisk tenketank opprettet av den estiske regjeringen, peker ut Russland, russiske medier og politikere, Putin, SVR og FSB som de prinsipale syndebukkene bak cyberangrepet og opptøyene. Rapporten beskriver i detalj hvordan russiske medier og politikere reagerte kraftig på innføringen av den omstridte loven, den russiske etterretningstjenestens direkte kontakt med organisatorene av opptøyene, samt hvordan fremstående russiske aktører åpenlyst tilsto å ha stått bak cyberangrepet (Juurvee & Mattiisen, 2020).

Estisk etterretning støtter langt på vei ICDS’ konklusjoner ved å fastslå at Russlands etterretningstjenester aktivt polariserer debatten rundt estisk historieforståelse ved direkte innblanding i hendelser som «Bronsenatten» for å destabilisere «fremmede og fiendtlige makter» (Klemm, 2023). Samtidig ignorerer ICDSs rapport i stor grad andre aktører enn Russland. Estiske konservative partier hadde i forkant av opptøyene politisert etnisitet og historie, og i valgkampen en måned før «Bronsenatten» hadde de lovet å få statuen fjernet; dermed bidro de til å skape et mer anspent forhold rundt statuen og dens betydning i diskusjonene om Estlands kollektive minne (Tamm, 2013). Dette aspektet kommer ikke frem i ICDS’ rapport eller estiske myndigheters gjennomgang.

ICDS fastslår i sin konklusjon at russiske styresmakter lærte av «Bronsenatten» og cyberangrepet at en hybrid konflikt ikke nødvendigvis er tilstrekkelig til å få til et regjeringsskifte eller endre et lands politiske kurs (Juurvee & Mattiisen, 2020). Er dette en korrekt konklusjon? Det er riktig at fjerningen av sovjetiske symboler på bygninger har fortsatt også etter at støvet hadde lagt seg etter opptøyet i 2007 (selv om det har foregått i et beskjedent tempo). Samtidig har fjerningen av sovjetiske krigsgraver og tilhørende monumenter ikke fortsatt i samme tempo etter opptøyene i 2007. Shulzes (2011) analyse av interetniske forhold viser at spenningene, som gradvis hadde avtatt fra tidlig 1990-tall og fremover, igjen ble mer prekære etter «Bronsenatten». Ifølge henne og TIES-undersøkelsen ser en klare indikatorer på at respondentenes oppfattelse av interetniske forhold ble forverret av «Bronsenatten». Opptøyene var den mest opprivende og dramatiske hendelsen i Estland etter 1991, og som en konsekvens av opptøyene og den tilspissede etniske spenningen de fremkalte ble fjerningen av krigsgraver og monumenter et betent sår i minoritetsforholdene i landet; et sår som man i høy grad ønsket å unngå å rive ytterligere opp ved å fortsette fjerningen.

Andre monumentkrig

24. februar 2022 igangsatte en kaskadeeffekt i estiske minoritetsforhold. Fullskala- invasjonen av Ukraina og effekten den fikk på den russiskspråklige minoritetens posisjon i Estland er et eksempel på hvordan «hjemlandets» påvirkning nå utelukkende virker negativt på minoritetens rettigheter. Estere og estiske myndigheter identifiserer seg i svært høy grad med Ukraina; i Ukraina ser de paralleller både til sin historie, som offer for russisk okkupasjon og overgrep, og sin mulige fremtid dersom Russland skulle seire i sør og vende blikket mot nye erobringer. Som Riigikogurepresentant Jaak Madison uttalte i Europaparlamentet: «The winner can be only Ukraine, because if they lose we will be the next ones» (Europaparlamentet, 2023).

Allerede i april 2022 ble det lagt frem et lovforslag om fjerning av minnesmerker og monumenter viet til den sovjetiske og russiske hær. Dette lovforslaget, som vil gi sentrale myndigheter mandat til å fjerne symboler som «oppildner til hat, eller støtter eller rettferdiggjør aktivitetene til et okkupasjonsregime, eller en aggresjonshandling, folkemord, forbrytelse mot menneskeheten eller krigsforbrytelse» (Delfi Rus, 2022), i ytterste konsekvens ved å rive selve bygningen, har inntil nå blitt stanset av et veto fra president Alar Karis som mener loven i sin nåværende form er grunnlovsstridig. Samtidig vil forslaget med stor sannsynlighet bli innført etter endringer, da presidenten ikke er uenig med lovens formål, men kun har etterlyst en mer presis formulering (Whyte et al., 2023).

Samtidig eksisterer det allerede et juridisk rammeverk for å fjerne slike symboler, som har blitt flittig anvendt det siste året. Statsminister Kaja Kallas uttalte i august 2022 kontant at sovjetiske minnesmerker skulle fjernes så fort som mulig (Wright, 2022). En rekke prominente symboler, monumenter og offentlige krigsgraver har dermed blitt fjernet eller flyttet, i en takt som sammenlignet med tiden før 2022 er uten sidestykke. Flyttingen av den berømte sovjetiske T-34-stridsvognen i Narva i august i 2022 har så langt fått mest oppmerksomhet. Denne stridsvognen ble i 1970 oppført på en pidestall til minne om Sovjetunionens «frigjøring» av Narva i 1944. Stridsvognen ble fjernet uten store protester og flyttet til Det estiske krigsmuseet (Whyte & Krjukov, 2022). Dette var en lettelse for de som fryktet en gjentakelse av «Bronsenatten» og opptøyene fra 2007 i Narva og Ida-Virumaa.

Også andre steder i Ida-Virumaa har de sentrale myndighetene krevd at sovjetiske monumenter må fjernes: både «Den ukjente soldat» i Sillamaë (Parv, 2023) og et monument og krigsgraver i Kohtla-Järve (Konakova, 2023). Felles for alle tre er at fjerningen ikke har vekket noen vesentlig politisk debatt, hverken i Riigikogu, internasjonalt eller i større estiske medier. Det har vært følelsesladde reaksjoner – mange ser disse monumentene som dedikert til sine døde slektninger og forfedre – men disse har vært lokale og av begrenset omfang. Årsaken til dette er sannsynligvis et resultat av at Russlands krigføring i Ukraina gjør det til tilnærmet politisk selvmord for alle ikke-senterpartipolitikere å uttale seg negativt om fjerningen av sovjetiske monumenter og symboler. Dermed har den politiske eliten nå få insentiv til å lette på presset.

Minnesmerker har vært en arena der Russland, minoriteten og den nasjonaliserende staten alle har spilt sentrale roller i det kvadratiske samspillet og påvirket spenningsforholdet og prosessens utvikling. Det internasjonale samfunnet har ikke figurert i estisk minnesmerkedebatt i noen vesentlig grad, det mest betydningsfulle bidraget fra dette hold var under tumultene etter «Bronsenatten». Den gang manifesterte dette seg først og fremst som en støtte til den estiske saken. Samtidig har krigen i Ukraina endret spillereglene i kvadratet: Russland (i den grad russiske myndigheter uttaler sine bekymringer) snakker for døve estiske ører der dialogen er direkte, men trusselen landet utgjør påvirker absolutt Estlands innstilling til minnesmerkene. Videre er minoritetens reaksjon nå begrenset til lokale protester, ikke en samlet motstand med gjennomslagskraft. Dermed er det per nå den nasjonaliserende staten som har full kontroll over prosessen, under ytre påvirkning av Russland.

Krigen endrer premissene

Russlands fullskala invasjon av Ukraina satte fortgang i flere allerede pågående reformprosesser i Estland. I utdanningssystemet har dette per august 2023 ikke resultert i noen dyptgående endringer, men heller en videreføring av etablert politikk. I dag er det bred tverrpolitisk enighet om overgangen til fullstendig estiskspråklig utdanning. Stemmegivningen er symptomatisk for et holdningsskifte i estisk politikk etter invasjonen av Ukraina. Det at kun Senterpartiet var imot en endelig overgang til estiskspråklig undervisning viser at det har blitt mindre rom for moderate holdninger i estisk språkpolitikk. Partier som Reformpartiet, som tidligere har stemt for innrømmelser og lettelser i nasjonalitetspolitikk, har nå plassert seg klart på «estisk» side i debatten. Samtidig er dette ikke kun et emne som blir debattert i politiske kretser, men også et som ofte figurerer i de estiske massemedienes hovedoppslag og som debatteres blant mennesker fra alle samfunnslag og grupperinger.

Utsiktene for fortsatt russiskspråklig utdanning er, til tross for de russiskspråkliges engasjement, dårlige. Senterpartiet har i stor grad feilet i sin selvpåtatte rolle som de russiskspråkliges beskytter i kjølvannet av 24. februar 2022, utdanningsreformene og monumentkrigen. Ved parlamentsvalget i mars 2023 gikk partiet fra 23,1 til 15,3 prosent oppslutning og fra 26 til 16 mandater (Valimised, 2023), en katastrofe for partiet. Den russiskspråklige minoriteten har dermed mistet sitt fremste verktøy for å bevare sine språkrettigheter som et resultat av en økene mistillit til sine politiske representanter. Velgerflukten fra Senterpartiet har i Ida-Virumaa gått til mer ekstreme og perifere russiskspråklige kandidater som Aivo Peterson, som i 2023 har blitt anholdt av estiske sikkerhetsmyndigheter (Aaspõllu & Kersa, 2023),⁷ og tidligere Senterparti-representant Mikhail Stal’nukhin, begge anklaget for å være Kreml-sympatisører (Gamzejev, 2023). Denne nye politiske strømningen har imidlertid ikke klart å krysse sperregrensen, og har ingen nåværende direkte påvirkningsevne i Riigikogu.

De russiskspråkliges interesseorganisasjoner og det internasjonale samfunnet

En av de få minoritetsaktørene som fremdeles var aktive i første halvdel av 2023 er estiske menneskerettighetsorganisasjoner, men disse er også truet av mistillit. Internasjonale organisasjoner, for eksempel FNs komité for eliminering av rasediskriminering, rådfører seg med og er dermed under påvirkning av menneskerettighetsorganisasjoner når de vurderer estiske minoritetsforhold (CERD, 2019). Slik kan altså minoritetsorganisasjoner påvirke staten indirekte via press fra internasjonale organisasjoner. Russiskspråklige minoritetsorganisasjoner stiller her i en uforholdsmessig svak posisjon da russiskspråklige, som tidligere nevnt, organiserer seg i frivillige organisasjoner i mindre grad enn estere. En annen grunn til at dette ikke bærer frem er at estisk etterretning med selvsikkerhet hevder at flere minoritetsorganisasjoner er infiltrert av russiske etterretningstjenester og påvirkere som jobber på oppdrag av det russiske utenriksdepartementet. Et eksempel er den ideelle organisasjonen Russkaja sjkola Estonii, som jevnlig kritiserer estiske myndigheter for å bryte menneskerettighetene ved å diskriminere den russiskspråklige minoriteten (Klemm, 2022; Russkaja sjkola Estonii/Russian School of Estonia, 2023).

Et sentralt problem i ordskiftet mellom frivillige organisasjoner, internasjonale institusjoner og estiske myndigheter er at de tolker det internasjonale rammeverket for minoritetsrettigheter på vidt forskjellige måter. FN, Europarådet og Europakommisjonens rammeverk og erklæringer legger alle til grunn at en minoritetsgruppe skal ha rett til å fritt bruke språket sitt, og rett til å få undervisning i dette språket (De forente nasjoner, 1992; Europakommisjonen, 2008; Europarådet, 1995). Russiskspråklige menneskerettighetsorganisasjoner, som ovennevnte Russkaja sjkola Estonii, tenderer til å tolke minoritetens rett til undervisning i minoritetsspråket som at minoriteten skal ha rett til undervisning på minoritetsspråk. Altså mener de at minoriteten har rett på generell utdanning på russisk, og ikke kun språkundervisning (Russkaja sjkola Estonii/Russian School of Estonia, 2023), enhver tilnærming til endring i en skoles andel russisk undervisning oppfattes dermed som et grovt overtramp. Estiske myndigheter lener seg derimot på ordlyden i Europakommisjonens erklæring; at undervisning i morsmålet skal tilbys, men at denne aldri må gå på bekostning av individets ferdigheter i statsspråket (Europakommisjonen, 2008).

Mangelen på effektiv politisk representasjon for den russiskspråklige minoriteten etter februar 2022, kombinert med etterretningstjenestenes dype mistro til minoritetsorganisasjoner og internasjonale organisasjoners vurdering av minoritetsforhold i Estland, tegner et bilde av en minoritet som står igjen uten agens i en pågående reformprosess som påvirker minoriteten i aller høyeste grad. Samtidig understrekes det internasjonale samfunnets vedvarende påvirkningsevne i det kvadratiske samspillet av Estlands opprettholdelse av internasjonale bestemmelser som rammeverk for sine minoritetsforhold. Dette til tross for at Estlands tolkning av disse bestemmelsene kan avvike fra internasjonal norm, en norm som i utgangspunktet er uklart definert og lar mye være åpent for statens tolkning.