Når Kristian Gerner i år fyller 80 år, er det en begivenhet som vil bli markert i nordisk østforskning. Det finnes knapt den «øst»-stat, historisk eller samtidig, som Kristian ikke har skrevet om. I denne boken inngår en flott analyse av Belarus, komplett med historieriss, gjennomgang av lokal historiografi og diskusjon av sivilsamfunnets oppkomst sommeren 2020. Og det finnes knapt den etablerte nordiske «øst»statsforsker han ikke har vært i en eller annen form for polemikk med, skriftlig eller muntlig.
1980-tallet, da jeg selv studerte, var den heroiske, instituerende fasen for nordisk øststatsforskning. Det som nå er Nordisk Østforum var da en studentblekke ved Universitetet i Oslo, der jeg fikk på prent min første Russlands-artikkel. Da jeg skulle gi ut Sovjet-kapittel fra min hovedoppgave i 1987, ble forumet Nordic Journal of Soviet and East European Studies, som kom ut i årene 1984–1989. Kristian var redaktør, og la all sin flid i å hjelpe en vordende forsker i gang med å publisere. Det ville være å ta i å si at vi alle er viklet ut av hans kappe, men at han har vært en nordisk østforsknings Zorro, er ingen overdrivelse.
Sovjetunionens skendöd kom ifjor, og er et typisk Gerner-produkt. Det dreier seg ikke om noen lineær fortelling om skinndød og gjenoppstandelse, slik tittelen kunne forlede en til å tro, men om en slags velinformert reiseskildring og minnebok om femti år levet liv med Russland og russere. Vi får stadige tilbakeblikk på Kristians egen produksjon. Stilen er avslappet:
Efter konfrontationen med Aleksander Bloks staty på bakgården till Filologiska Fakulteten på Vasilijøen gick jag över Neva på Troitskijbron och styrde kosan mot Müseet över försvaret och blokaden av Leningrad på Soljanagränden 9. (s. 9)
Slik kan man skrive i en svensk (men neppe i en dansk eller norsk) allmennutgivelse, for i Sverige finnes en bred tradisjon for populærhistorie som gjør at forfattere kan ta en del kunnskap for gitt. Er ikke leserne kjent med «Pitr» fra før, blir de det gjennom lesningen.
Det er ikke bare stilen, men også innholdet i sitatet som gjør det karakteristisk gernersk. Kristians produksjon har gjort et poeng av å trekke inn ikke bare litteratur, men også billedkunst, monumenter, arkitektur og musikk i analysene av russisk sosialt og politisk liv. Noen av hans fineste arbeider dreier seg nettopp om politisk semiotikk og symbolikk. Her møter vi ham som komparativ statueforsker. Det er, igjen karakteristisk, at Kristian fokuserer ikke bare på de kunstneriske artefakter som eksisterer, men også på de statuer og bygninger som har eksistert, eller endog burde eksistere. Det kunstneriske feltet dras inn i analysene ikke bare som verdifulle i seg selv, men også for det de forteller oss om russisk forestillingsverden og russiske maktforhold i stort.
Regimetro arkitekter og andre trekkes inn, men som alltid hos Kristian er det de intellektuelle dissidentene som dominerer. Det er logisk nok; om forestillingsverdenen angir mulighetsrommet for hva som er politisk mulig, og det er kunstnere og intellektuelle som avføder nye forestillinger og nye muligheter, ja, så må utopiprodusentene inn i analysene som sentrale premissleverandører. Kristian er overhodet ikke fremmed for realpolitikkens betydning eller endog primat, men dét forleder ham ikke fra å forfalle til dvask sosialrealisme.
Det ligger en viktig leksjon for oss andre her. Etterkrigskrigens fremste analytikere av europeisk realpolitikk – en Hans Morgenthau, en Raymond Aron – var svært opptatt av at hver samfunnssfære i et demokratisk samfunn hadde sine innebyggede logikker og derfor måtte analyseres ikke bare som en del av et hele, men også med en viss analytisk autonomi. Alternativet var å gi én sfære – for fascistene politikken, for kommunistene økonomi – fullt primat og se andre sfærer som avledede av den totaliserende mestersfæren. En slik holdning ville i seg selv føre i autoritær og totalitær retning, slik de selv hadde kunnet observere det i mellomkrigstiden, for det er nettopp utskillelsen av sfærer med en viss autonomi som karakteriserer et demokratisk samfunn. Her burde spesielt woke-studenter sette seg ned og tenke gjennom de mulige konsekvenser av egen politisk praksis.
Et siste karakteristisk gernersk trekk ved boken som jeg vil trekke frem her, er kildenærheten. Det er ikke slik at de ofte vidløftige analysene av kunstnerisk symbolikk og historiske linjer kommer til forkleinelse for nærlesninger av faktiske historiske forløp. Det beste eksempelet her er gjennomgangen av en russisk intervjubok med sentrale aktører da Sovjetunionen (tilsynelatende) brøt sammen. Her knyttes spesifikke detaljer fra den intense fasen fra august til desember 1991 flott sammen og knyttes til bokens overordnede tema: Sovjetunionens gjenoppståelse.
Sovjetunionens gjenoppståelse, eller i det minste den nye samlingen av «russiske» land, er et forestilt fenomen, men som man blir minnet om når man ser på et kart, har det også en fysisk side. Stikkord her er Transnistria, Ossetia, Krim, Donbas og nå sist den ganske upåaktede militære besettelsen av Belarus. Siden arbeidet med boken ble avsluttet i mai 2021, har Russland trappet opp det mentale og fysiske angrepet på Ukraina. Russland nekter, karakteristisk nok, å betrakte Ukraina som en suveren stat, men vil kun diskutere situasjonen med tredjeland. Zbigniew Brzezinski slo da Sovjetunionen ble oppløst fast at hvordan Russland kom til å behandle Ukraina var selve lakmustesten på det nye regimet. Om Ukraina ble behandlet som en suveren stat, bar det i demokratisk retning. Om ikke, var man på vei mot et nytt russisk imperium.
Det er neppe noen tvil om hvilken vei Russland har valgt under Vladimir Putin. Som Kristian uttrykker det, har Putin
fört Ryssland tillbaka till tiden före glasnost- och perestrojkaperioden. Men i det ryska samhället lever i Memorials skepnad antitesen, visionen om ett anständig samhälle. (s. 56)
Siden det er Memorial blitt erklært å være en utenlandsk agent, og følgelig forbudt. Som denne stimulerende boken klart viser, er Kristian blant dem som vil være aller minst overrasket.