Kald krig i kommentarfeltet? Historien om Frode Berg på russisk internett

Frode Berg-sakens realiteter og (vakuumet av) russiske offisielle narrativ

I desember 2017 ble en pensjonert grenseinspektør for den norsk-russiske grensen og mangeårig forkjemper for samarbeid mellom landene, Frode Berg, arrestert av FSB i Moskva. Berg ble anklaget for å ha samlet hemmelig informasjon om ­Russlands marine på vegne av norske og amerikanske etterretningstjenester. Saken skapte harme og mistro i Bergs hjemby Kirkenes, der anklagen tidlig ble sett som absurd (Furuly, 2017). Berg vedkjente imidlertid seinere at han hadde vært på kureroppdrag for E-tjenesten da han ble pågrepet, og mente at han hadde blitt utnyttet. ­Norske myndigheter svarte på påstanden med taushet (Skårdalsmo, 2019). I april 2019 ble Berg dømt til 14 års fengsel. Han ble i november samme år benådet av russiske myndigheter og overført til Litauen gjennom en spionutvekslingsavtale der både litauisk, norsk og amerikansk etterretning var involvert (Eisenträger, 2020). Siden gjenkomsten til Norge har Berg rettet skarp kritikk mot norske myndigheter. I 2020 fikk han 4,3 millioner kroner i erstatning av staten, som avviste at erstatningen var en innrømmelse av ansvar for hendelsen (Krüger et al., 2020). Stortingets kontrollutvalg for etterretnings-, overvåknings- og sikkerhetstjeneste (EOS-utvalget) konkluderte i 2021 i en rapport at E-tjenesten hadde begått flere alvorlige feil i Berg-saken. Hemmeligholdet rundt rapporten – og Berg-saken for øvrig – vakte opphetet debatt om de hemmelige tjenestene, offentlighetsprinsippet og det norske demokratiet mer overordnet (Persen, 2021).

På russisk side bar den historiske spionanklagen mot en nordmann preg av et narrativunderskudd på offisielt hold. FSB, som pågrep Berg, kom aldri med noen offentlig uttalelse – et brudd med praksis fra tidligere pågripelser av nordisk-baltiske borgere (Interfax, 2015, 2016). Heller ingen andre statlige organer ytret seg om fengslingen av Berg,⁹ og informasjon rundt den hemmeligstemplede straffesaken var sparsom.¹⁰ I den grad tausheten ble brutt, var det gjennom kategorisk avvisning av at spionsaken hadde noen betydning for det norsk-russisk forholdet. Uttalelsen fra pressetalskvinne i russisk UD, Maria Zakharova (2017), er illustrerende: «Dette er ikke den hendelsen (ne tot slutsjaj) som kan kategoriseres slik. Vårt forhold til Norge utvikler seg på en rekke ulike områder. Dette er sånt som skjer (…)». Zakharovas bagatellisering av spionsaken som et hendelig uhell i et ellers konstruktivt norsk-russisk forhold er likevel først og fremst betydningsfull i det den ikke nevner: At spionskandalen ikke er «den hendelsen» som skader kontakten med Norge, antyder at en annen hendelse har gjort det. Det trengs ingen videre fantasi for å forstå at Zakharova implisitt fordømmer Norges angivelig anti-russiske linje i kjølvannet av Ukraina-konflikten (se også Zakharova, 2020).

Tvetydigheten i Zakharovas uttalelse, der spionsaken avfeies som betydningsløs mens det alluderes til alvoret i Norges handlinger på andre områder, ble forsterket under utenriksminister Lavrovs norgesbesøk i anledning frigjøringsjubileet i ­Kirkenes i 2019. Lavrov avviste at «‘spiontemaet’ på [noen] måte påvirker forholdet mellom de to landene» (Lavrov sitert i TASS, 2019). Parallelt kom han med en patos-tung fordømmelse av norsk russlandspolitikk, der han anklaget Norge for å forråde landenes felles fortid etter annektering av Krim i 2014 (Lavrov, 2019). Ved å forlate sin «basepolitikk» og akseptere militær opptrapping i nordområdene fra et ekspansivt NATO med USA i spissen, setter Norge ikke bare forholdet til Russland, men hele grensesonen i fare. Lavrov skildrer en norsk suverenitet i krise: Landet svikter sine nasjonale interesser og politiske prinsipper til fordel for den amerikanskledete offensiven mot Russland.

Fra Kremls side ble Berg-saken dermed formidlet som en uheldig, men uviktig hendelse der Russland storsinnet vendte det andre kinnet til. Samtidig fikk saken funksjon som springbrett for en annen, mer alvorsladet fortelling om det norsk-russiske forholdet: Norge forsaker århundrer med fredelig samarbeid ved å gi NATO fritt spillerom på sitt territorium. For russiske myndigheter knyttes den overgripende utfordringen i forholdet til Norge ikke til etterretningsspillet i grensesonen, men til Ukraina-spørsmålet.

Narrativ i nettverksperspektiv: Teori, metode og empirisk grunnlag

Narrativ teori står sentralt i faglitteratur om Russlands kommunikasjonsoffensiv mot Norden (se bl.a. Cepurıˉtis et al., 2020; Deverell et al., 2021). Likevel har litteraturen i liten grad belyst hvordan narrativ påvirkes av nettverksteknologi. Hos StratCom, en sentral aktør på dette forskningsfeltet, knyttes russisk narrativ makt fremfor alt til en stringent fortellerlogikk der protagonisten, antagonisten og konflikten mellom dem formidles på en sammenhengende og konsekvent måte (Cepurıˉtis et al., 2020, s. 13–14). Her blir narrativ forstått som noe enhetlig og grunnleggende kontrollerbart. Denne forståelsen passer dårlig med realiteten i det sosiale medielandskapet, og med en gryende konsensus om at digital propaganda er et underkoordinert fenomen der heterogene grupper sprer et mangfold av ofte motstridende meldinger (Rid, 2020; Starbird, 2019; Starbird et al., 2019).

I denne sammenhengen fremstår teorier om interaktivt digitalt narrativ (IDN) mer fruktbare. Basert på premisset om at digitale medier radikalt endrer narrativets funksjon og form, mener IDN-teoretikere at nettverksteknologi kan gjøre publikum til aktive medforfattere av en fortelling (Koenitz et al., 2015). Digitale narrativ blir altså ikke bare konsumert, men produsert, av sitt publikum. I forlengelsen av dette ser jeg begrepet nettverksfortelling som særlig nyttig. Jill Walker (2004, s. 1) kaller dette «stories that can’t be experienced in a single session or in a single space». Slike fortellinger er grunnleggende fragmenterte, ikke-lineære, fortalt i og av nettverk (se også Page et al., 2013; Sadler, 2017).¹¹ De er spredt ut i tid og rom, men også i forfatterskap. Ingen enkeltforteller kontrollerer fortellingen, heller ikke hvor, når eller av hvem den blir (med-)fortalt (Walker, 2004, s. 5). Fortellingsuniverset overskrider dermed kjernehistorien: Opprinnelig innhold deles og diskuteres på tvers av digitale arenaer, danner grunnlag for ny innholdsproduksjon, som etter tur trigger nye former for deltagelse.

Mitt forsøk på å operasjonalisere begrepet nettverksfortelling har munnet ut i en flerstedet, diskursorientert digital etnografi etter Marcus’ (1995, s. 109) prinsipp om å «følge etter en historie»¹² som strekker seg over ulike steder, sammenhenger og subjekter (se også Airoldi, 2018). Målet med denne typen feltarbeid er å utforske forbindelser mellom et større meningsskapende system (som et digitalt fortellerunivers) og spesifikke situasjoner (som et kommentarfelt). Mer konkret handler denne metoden om finne fruktbare «sporingsstrategier» gjennom en ofte overveldende mengde materiale. Min strategi var som følger: Først kartla jeg hvor Berg-­saken ble omtalt på RuNet mellom 5. desember 2017 og 30. november 2019 ved hjelp av ­Yandex’ søkemotorer for nyheter og sosiale nettverk.¹³ Jeg avgrenset til treff med interaktive elementer, særlig kommentarvirksomhet. Innenfor dette utvalget identifiserte jeg et nettverk av redaksjons- og brukerstyrte digitale medier som publiserte aktivt om Berg-saken, til stort brukerengasjement. Jeg observerte kommentaraktiviteten i dette medienettverket, og hvilke norgesbilder den reflekterte. Gjennom observasjonen identifiserte jeg to særlig aktive «fortellernettverk»: Et knyttet til RTs¹⁴ russiskspråklige plattform for utenlandske nyheter, InoTV, et annet knyttet til en av de største bloggene på Live Journal, Colonel Cassad. Jeg gjennomførte en eksempelstudie av kommentarer på de fire mest populære publikasjonene om Berg-saken fra hvert av de to nettverkene.¹⁵ Analysen i denne artikkelen er basert på i overkant av 700 kommentarer fra disse åtte kommentarfeltene (se figur 1). Brukerdebatten om spionskandalen i disse svært ulike digitale kontekstene – en kringkaster med tette bånd til regimet og en bloggplattform kjent for uavhengig meningsutveksling¹⁶ – kaster lys på det større forteller­universet om Berg-saken på RuNet. Eksempelstudien av RT og Live Journal speiler også den sentrale posisjonen de to mediene har i tidligere forskning på ­Russlands informasjonslandskap (jf. Sylvia IV, 2020; Yablokov & ­Chatterje-Doody, 2021) og gjør at artikkelen kan leses inn i en større faglig sammenheng.

Tilnærmingen beskrevet ovenfor er ikke uten svakheter: Det digitale feltarbeidet har ingen «naturlige» grenser, og kan lede ulike forskere i ulike retninger (Van Duijn, 2020). Selv om eksempelstudien illustrerer tendenser observert i et større feltarbeid, kan den heller ikke uten videre generaliseres til RuNet som hele. Artikkelen må videre leses i lys av den digitale etnografiens komplekse sammenfiltring av forsker og forskningsobjekt.¹⁷

RuNet: Troll, bots, vatniki og «alle andre»

For å forstå den russiske digitale historiefortellingen om Berg-saken, trenger vi en forståelse av den særegne kommunikasjonsdynamikken på RuNet. Sentralt for denne dynamikken er allestedsværende forsøk på manipulasjon:¹⁸ Siden den massive protestbølgen mot Putins presidentgjeninnsettelse i 2012, der sosiale nettverk var sentrale for mobiliseringen av demonstranter (Denisova, 2017), har avsløringer om Russlands massive digitale manipulasjonsindustri – særlig den notoriske «­trollfabrikken» IRA – kommet på løpende bånd (Bradshaw et al., 2021; Garmazjapova, 2013; Korotkov, 2018; Rusajeva & Zakharov, 2017; S. Walker, 2015). Russisk gravejournalistikk viste hvordan nettopp det omstridte presidentvalget var mål for en organisert trollkampanje: Brukerskapt innhold som støttet regimet og svertet opposisjonen oversvømte den russiske bloggosfæren, kommentarfelt og sosiale medier (Merkatsjeva, 2013). Lite tyder på at det siste tiårets negative mediafokus, særlig etter kontroversen rundt det amerikanske presidentvalget i 2016, har virket avskrekkende på Russlands digitale propagandakompleks. I stedet har dette blitt en konsolidert del av landets informasjonssfære – og kommentarfeltkultur (Beljaeva, 2019; Potsjeptsov, 2021; Voltsjek, 2021; Zakharov & Rusjaeva, 2017).

De profesjonelle trollene er ofte uadskillelige fra såkalte vatniki, reelle brukere som kriger for regimet på RuNet.¹⁹ Det organiske innholdet fra disse brukerne smelter sammen med – og forsterker – organiserte påvirkningsforsøk (Voltsjek, 2021). Produksjonskapasiteten til profesjonelle troll og deres patriotiske stridspartnere blekner likevel sammenlignet med automatiserte aktører: I stedet for å manipulere og forvri meningsutvekslingen på RuNet, ligger bot-enes²⁰ styrke i at de kan overdøve den fullstendig (Sanovich 2017, Stukal et al., 2017). Omfanget av denne overdøvelseskampanjen er potensielt enormt: NATOs strategiske kommunikasjonssenter (StratCom)²¹ har i perioder sporet 80 % av den russiskspråklige tvitringen om alliansens tilstedeværelse i Russlands vestlige randsoner til bots (Fredheim, 2017). Senteret har også dokumentert at bot-aktivitet i russiske sosiale nettverk henger sammen med nyhetsbildet: Volumet av dataskapt propaganda øker rundt hendelser som berører NATOs forhold til Russland (Fredheim, 2021).

Dette dystre bildet til tross: RuNet har en sterk tradisjon for autentisk, aktiv debatt. Sosiale nettverk har hatt enorm betydning i Russlands ellers tungt regulerte medielandskap, der bloggsamfunnet Live Journal fremfor alt fikk funksjon som «alternativ offentlighet» (Alexanyan et al., 2012; Etling et al., 2014). Tross fremveksten av kontroll- og overvåkningstiltak tilknyttet Kremls kamp for et suverent internett (Human Rights Watch, 2020), er RuNet fortsatt grunnleggende polyfont og mangfoldig (Kolozaridi & Dovbysh, 2020). Dette utfordrer forestillinger om RuNet som ideologisk ekkokammer, og understreker betydningen av å utforske russiske digitale narrativ som noe mer nyansert enn en manipulerende makt-monolog fra Kreml.

Russiske norgesnarrativ: Ambivalens og flertydighet

Hvilke etablerte russiske norgesfortellinger dannet bakgrunn for den digitale historien om Berg-saken? Som den offisielle reaksjonen på hendelsen illustrerte, er ­Russlands narrativ om Norge ofte spenningsfylte. På den ene side blir grenseområdet i nord skildret som en unik fredssone forankret i godt naboskap, dialog og stabilitet (Godzimirski & Sergunin, 2020; Käpylä & Mikkola, 2015; Presidenten for Den ­russiske føderasjon, 2020). Utenriksminister Lavrov har framhevet Norges potensial som megler mellom Russland og NATO, og har kalt den norsk-russiske grensen Europas fredeligste (Lavrov sitert i TASS, 2019). Fredsutopien er imidlertid sårbar. Etter innlemmelsen av Krim og det stadig mer anspente forholdet til Vesten, identifiserer Allan og Lange-Ionatamišvili (2018, s. 12) et nytt trusselnarrativ i russisk nordområdediskurs: ­Russland advarer om at «importen» av spenning fra andre områder av utenrikspolitikken truer freden i Arktis. Wilhelmsen og Gjerde (2018, s. 3) finner i denne sammenheng at Norge i økende grad blir forstått som NATO i nord – et verktøy i alliansens agenda om «holde tilbake» Russland. I offisiell diskurs blir NATOs nærvær i grenseområdene ikke bare sett som en voksende trussel mot Russlands suverenitet: Også Norges territorielle integritet og interesser er angivelig i krise. Wilhelmsen og Gjerde (2018, s. 4) observerer at «concerns about Norway’s policy being dictated by its allies became increasingly central in Russian views of Norway».

De flertydige norgesfortellingene formidlet fra russiske myndigheter suppleres av en narrativ «gråsone»²² kontrollert av dem (Abrams, 2016). Vestlig forskning på denne gråsonen har fremfor alt latt seg fascinere av RT, ut fra forestillingen om at kringkasteren kjemper i frontlinjen av Russlands informasjonskrig – som også foregår i Norden (Berzina et al., 2018; Cepurıˉtis, 2021; Deverell et al., 2021; Wagnsson & Barzanje, 2019). Selv på denne frontlinjen er Norge svøpt i flertydighet. På den ene siden inngår landet i en større fortelling om nordisk-baltiske land som vasaller for USAs hegemoniske prosjekt, der paranoia, konspirasjonstenkning og «spionmani» gjennomsyrer forholdet til Russland (Berzina et al., 2018; Cepurıˉtis et al., 2021). Samtidig skiller de «grå» norgesfortellingene seg ut: Der Danmark, og fremfor alt ­Sverige, fremstilles som feilede samfunn i moralsk forfall (se også Wagnsson & ­Barzanje, 2019), skildres Norge som et land med et spesielt – om ambivalent – forhold til Russland.²³ At Norge både figurerer som venn (jf. grensesamarbeidet i nord) og fiende (jf. amerikanske soldater på norsk jord), gjør landet til en grunnleggende uforutsigbar og uransakelig aktør (Deverell et al., 2021, s. 28).

Med den bakenforliggende kommunikasjonskonteksten tatt i betraktning, beveger vi oss nå til analysen.

USAs skjødehund? En «propagandaføljetong»

Feltarbeidet beskrevet tidligere i artikkelen viste at en av de største og mest populære bloggene på Live Journal, Colonel Cassad: Den totalitære propagandaens talerør,²⁴ fungerte som et «leirbål» for russisk digital historiefortelling om Berg-saken. Som del av det selvtitulerte patriotiske digitale informasjonsprosjektet Russkij Ekspert (Ruxpert) har Colonel Cassad posisjonert seg som en innflytelsesrik prorussisk²⁵ nettdebattant – særlig gjennom kommentarvirksomhet til støtte for innlemmelsen av Krim og separatistbevegelsene i Øst-Ukraina (Ruxpert, 2020; Vikirealnost, 2021). StratCom har kalt bloggen en pro-Kreml proxy for russiske påvirkningsoperasjoner mot de nordiske landene ved å spre desinformasjon om separatistiske stemninger i regionen (Cepurıˉtis, 2021, s. 68).²⁶ Colonel Cassads (2018a, b, c, d) digitale føljetong om Berg-saken – fire blogginnlegg med Berg-saken som hovedtema, rammet inn som en «fortsettelseshistorie» om norsk spionasje²⁷ – fikk dermed stor resonans på RuNet.²⁸

Et overgripende narrativ i denne fortsettelseshistorien er at Norge er USAs vasall i stormaktkonkurransen om det høye nord. Hos Colonel Cassad går den kjente tropen fra Kremls norgesfortellinger imidlertid gjennom en metamorfose fra den politiske til den dyriske verden: Der nordmennene tidligere «alltid har sett ut som ‘grå mus’ (seryje mysjki)», forsvinnende små og umerkelige sammenlignet med gigantene USA og Russland, fremstår de etter spionskandalen i spisshundens (sjpits) skikkelse (colonelcassad, 2018a). Bakgrunnen for hamskiftet var avsløringen om at Berg-saken ikke var unik, men skjedde i en større kontekst av samarbeid mellom norske og amerikanske etterretningstjenester (se også Lusberg & Sørenes, 2018). Hvordan dette samarbeidet – og den norske hunden – ser ut, er imidlertid uklart: Den flertydige kategorien sjpits rommer alt fra ulvelignende polarhunder til miniatyrhunder som passer i en håndveske, og Colonel Cassad tegner henholdsvis Norge både som driftssterk sporhund med «eksepsjonelle [etterretnings-]evner» og veik skjødehund som «aktivt utnyttes av sine amerikanske kolleger i den hemmelige krigen mot Russland» (colonelcassad, 2018a). Dyresymbolikken i Colonel Cassads fortelleruinvers kompliseres ytterligere når Norge i en seinere bloggpost forvandles på nytt: «[Det amerikansk-norske etterretningssamarbeidet] minnet om hvordan en hunnkatt lærer kattungene sine å jakte og fange mus» (colonelcassad, 2018d).

Over vrimlet av dyrebilder, der Norge veksler fra mus til hund til katt som jakter mus, står en mer entydig forestilling: Berg-saken er del av en ny kald krig. Ut fra denne forestillingen leser Colonel Cassad spionskandalen som fullstendig forutsigbar: «krigen mellom spesialtjenestene får stadig mer moment, som seg jo hør og bør under en kald krig» (colonelcassad, 2018d, egen utheving). Berg-saken reflekterer en form for historisk kontinuitet: «Norge drev med dette i den forrige kalde krigen, og vil drive med det samme også gjennom denne (i v khode tekusjtsjej)» (colonelcassad, 2018a). Colonel Cassads fortelling om spionskandalen som påfallende lite oppsiktsvekkende – «en vanlig sak» (colonelcassad, 2018c), resonerer med Russlands offisielle reaksjon på hendelsen. Den nøkterne tonen har imidlertid ingen gjenklang i kommentarfeltet under Colonel Cassads føljetong på Live Journal, der brukerne i stedet går til angrep på det de oppfatter som en hensynsløs amerikansk imperialistisk konspirasjon:

Bruker 1: De [pindosene]²⁹ har utnyttet sine nordlige vasaller siden 1949.³⁰ I alle retninger, og hvert eneste år. Hvor mange kampøvelser har ikke det allestedsnærværende [etterretningsskipet] Marjata³¹ alene [plaget] nordsjøfolket med. De små, men stolte baltiske landene, fattigslige Romania har allerede «falt for amerikanernes føtter», og i dag er det de skandinaviske statene som legges i ruiner. Alt etter Langleys nøye utarbeidete og vellykkede metode. Det er ingenting i veien for at [russiske sikkerhetstjenester] kan knuse skandinavene og rumenerne [for å beskytte seg selv].

Bruker 2: Og hvorfor legges [disse landene] i ruiner?

Bruker 3: Fordi de er tvunget til å styre [landet sitt] ikke ut fra egne interesser, men ut fra «ønskelisten» til sin overherre (siuzeren) (Under colonelcassad, 2018d)³²

For noen kommentatorer viser spionskandalen altså et Skandinavia på randen av kollaps. USA har allerede underlagt seg (og følelig ødelagt) flere tidligere sosialistiske land. Nå er det Norge – en vasall helt siden NATOs stiftelse – som knuses i amerikanernes jerngrep. Norsk etterretning er dermed nettopp ikke norsk: Der den dikteres fra motsatt side av Atlanterhavet tjener den militære aktiviteten i nordområdene ikke nordmenn, men amerikanere. For den norske befolkningen er krigsmaskineriet i det høye nord tvert imot en plagsom parasitt. I kommentarfeltet blir dette narrativet i siste instans brukt for å legitimere et russisk angrep som kan «gjøre idiotene om til atomstøv (jadernyj pepel)» (Bruker 4 under colonelcassad, 2018a). Norge er tross alt ikke lenger en suveren stat, men «en koloni-filial for USAs [væpnede styrker]» (Bruker 5 undercolonelcassad, 2018d).

Langs denne plottlinjen handler ikke spionskandalen om det norsk-russiske forholdet, men om vestlige stormakters grenseløse brutalitet. Berg-saken leses inn i en krigskrønike der «amerikanerne begynte den brutale retorikken om [Syria], England presser det russiske sporet i forgiftningen av tidligere overløpere,³³ til og med lille Macron rister av lyst etter å bombe noen» (Bruker 6 under colonelcassad, 2018d). Det er altså verdensledere fjernt fra Russlands grenser heller enn Norge som definerer saken for Live Journal-brukerne.

Krigskronikørene får imidlertid ikke stå uimotsagt:

Bruker 7: Tenk, ikke alle i den forbannede vesten deres vil ha en ny kald krig. Det er hos oss at Putinistene (zaPutintsy) ivrig hopper av gårde for å kjempe på Abramovitsjs³⁴ og Prigozjins³⁵ regning. Ja, dagens Russland er ikke USSR, med sitt potensial. Men før [landet] lovmessig går i oppløsning kan det forgifte (…) j*vlig mange mennesker

Bruker 8: Ut fra det rælet du lirer av deg, er det deg vi har forgiftet (…) :))))

[Slettet kommentar]³⁶

Bruker 7: Hva var det den idioten [sa] om ukrainerne (khokhly).³⁷ Hva så med ukrainerne? Har de frosset i hjel allerede? Gått i oppløsning?

Bruker 8: Kaklo,³⁸ er du svimmel eller er du allerede begynt å fryse?

Bruker 9: Så hva, har [ukrainerne] virkelig ikke gått i oppløsning?? Hvem er det som har (tsjej) Krim?))³⁹ (under colonelcassad, 2018a)

Denne utvekslingen er interessant av tre grunner: For det første viser den hvordan Russlands kamp om narrativene – og «aktive tiltak»⁴⁰ mer overordnet – er en eksplisitt uttrykt og kontroversiell del av russisk nettdebatt. En sentral referanse her er ansvarsspørsmålet rundt tiltakene som innbefatter alt fra forgiftninger til internettrolling, og de dunkle forbindelsene mellom russiske myndigheter og oligarker i denne sammenheng (jf. Korotkov, 2018; Krutov, 2018). En annen referanse er Kremls narrativ om et Ukraina i ferd med å falle fra hverandre, blant annet fordi ukrainerne er så avhengige av Russland at de risikerer å fryse i hjel etter å ha stengt for russisk gassimport (EUvsDisinfo, 2019). Basert på disse referansene hevder en regimekritisk kommentator at det er Russland, ikke Vesten, som hisser til krig.

Den andre grunnen til at utvekslingen er interessant, handler om at den kritiske brukeren umiddelbart angripes av en trollbrigade: et kollektiv av brukere som gjennom latterliggjøring og provokasjon stripper kommentaren – og kommentatoren – for legitimitet. Selv om slike brigadeangrep ofte består av brutale verbale angrep,⁴¹ kan de også være mer subtile: Gjennom tynn (tonkij) trolling blir brukerens egne kommentarer overtatt, snudd på hodet og brukt som våpen – ofte ladet med komikk – i kommentarkrigen mot ham (Zvereva, 2020). I eksempelet skjer dette ved at den regimekritiske brukeren forflyttes til et oppløst Ukraina som forgiftet og forfrosset offer for sine egne anklager mot Russland. Angrepet handler ikke om å overbevise ham eller andre Live Journal-brukere om at det kritiske narrativet er falskt. I stedet saboterer trollene samtalen ved å omskape den til et satirespill der offeret står igjen som en hjelpeløs brikke. Ethvert potensial for kritisk debatt blir effektivt nøytralisert,⁴² mens trollbrigaden kan «le hele veien til Krim».

Den tredje grunnen til at eksempelet er interessant, er illustrasjonen av hvordan nettverksfortellingene om Berg-saken på et eller annet punkt ubønnhørlig gjennomgikk et narrativskifte fra konflikten med Norge til konflikten med Ukraina. For RuNet-brukerne var de tilsynelatende adskilte feltene uløselig sammenknyttet.

Berg-saken som informasjonsvåpen

Et annet overgripende narrativ i nettverksfortellingene om Berg-saken, er at den ble brukt som våpen i en informasjonskrig. Dette narrativet var spesielt produktivt blant brukere av RTs plattformer, fremfor alt InoTV – «RTs russiskspråklige vindu til utenlandske mediers verden». I det russiske digitale medielandskapet har InoTV posisjonert seg nettopp som et narrativprosjekt: Nettstedet publiserer ikke bare oversettelser (perevody) av fremmedspråklig nyhetsinnhold, men også omfortellinger (pereskazy). Fortellerprosessen blir sett som nødvendig for å gi publikum et «mest mulig komplett bilde» av hvordan utenlandske medier omtaler Russland (InoTV, u.å.).

Premisset om at nyhetsbildet nettopp er et formbart og fleksibelt narrativ som først får sin fulle betydning gjennom kreativ med-fortelling, reflekteres i InoTVs aktive kommentarfelt: Én nyhetssak om Berg-saken kunne trigge over 270 kommentarer (InoTV, 2018a). Et annen viktig premiss for historien om spionskandalen hos InoTV, var at nettstedet ikke delte noen norske nyhetssaker om hendelsen med sine brukere. Historien om Berg-saken ble formidlet gjennom amerikanske, engelske og andre europeiske lands medier, løsrevet konteksten av norsk-russiske forbindelser. Norge forsvant dermed inn i bakgrunnen av den større, veletablerte konspirasjonsfortellingen om Washingtons angrep på Moskva. I den grad nordmennene overhodet er involvert i denne fortellingen, er det som ofre for et «amerikos⁴³-komplott» (Bruker 10 under InoTV, 2018a). Dette komplottet går langt ut over etterretningsområdet: Berg, og Norge mer overordnet, misbrukes i amerikanernes antirussiske propaganda. Kommentarene under en «omfortalt» Washington Post-artikkel (InoTV, 2018a) om hvordan spionskandalen speiler splittelse i det norsk-russiske forholdet er illustrerende:

Bruker 11: Dette er en pindos-utgivelse, som betyr at i artikkelen blir reelle hendelser forvridd [for å passe] inn i deres nødvendige fortolkningsmønster, smakt til med en syk fantasi, det er på tide å bare overse det disse paranoide schizofrenikerne skriver i vei om.

Bruker 12: Det ser ut som de har brukt nordmannen… For å eskalere. [Han er] en kjent figur i visse kretser, ikke russofob, livshistorien [hans] har også bare vært til nytte for forbindelsene med Russland… Og nå sier de – se hva det røde Mordor⁴⁴ holder på med!

Det er morsomt å lese sånt, «tredjeparten» (vi kaller den det) bestemte seg for å sette russerne og nordmennene opp mot hverandre, og Washington Post hentet lykkelig pinnen som ble kastet (denne artikkelen) etter ordre fra «tredjeparten».

Bruker 13: Krigspropaganda. R*vhølene har blandet Kirkenes og de totalt utenforstående innbyggerne sammen med ett individ, den så langt ubestemmelige Berg, og på denne suppen brygger de en spådom om tredje verdenskrig. I virkeligheten er det på disse stedene til og med mellom grensevaktene på begge sider gjensidige, personlige, vennlige forhold. Jævla WP vil ødelegge det. (Under InoTV, 2018a)

For disse kommentatorene er det ikke norsk spionasje som er en trussel, men det angivelig antagonistiske (og grunnleggende uvedkommende) amerikanske narrativet om den. Forestillingen om spionskandalen som del av en ny kald krig er i denne sammenhengen ikke bare farlig, men fullstendig fiktiv: Berg er ikke en angriper, og grensesonen er ikke er en krigssone. I sin febrilske jakt etter å bekrefte eget verdensbilde projiserer Washingtons propagandamaskineri «russofobi der den ikke finnes» (Bruker 14 under InoTV, 2019a). Det amerikanske nyhetsnarrativet forsøker ikke bare å forstyrre informasjonsstrømmen om Berg-saken, men å forvri og forgifte det norsk-russiske forholdet. For mange InoTV-brukere har dette forholdet nemlig vært eksepsjonelt vennskapelig, i skarp kontrast til forholdet Russland har med sine andre naboland – særlig Ukraina. Under en reportasje (InoTV, 2019b) om at innbyggerne i Kirkenes ikke vil spionere på sine naboer i øst, diskuteres denne kontrasten nærmere:

Bruker 15: I NATO ser man på muligheten for å umiddelbart bytte ut den norske befolkningen med ukrainske spioner )))

Bruker 16: Og nå for et øyeblikk se for dere befolkningen i okraina,⁴⁵ som fikk et lignende forslag?

Bruker 17: Nettopp på grensen mellom Norge og USSR er det forresten et sted der de tysk-fascistiske okkupantene ikke fikk krysset grensen under Den store fedrelandskrigen.⁴⁶ I tillegg til den sovjetiske hærens heroiske motstand ble tyskerne [angrepet] bakfra av lokalbefolkningen i Norges grenseområde.

Bruker 18: Demokratiforrædere! De skjøt uskyldige Wehrmacht-offiserer i ryggen!

Bruker 19: Og nå er det NATOs krigsidioter som har kommet fram [til grensen].

Bruker 20: Nordmennene er ikke banderiter⁴⁷ presset ut av polakkene, de lar ikke seg selge for truser. (Under InoTV, 2019b)

Denne kaotiske utvekslingen viser på nytt at Ukraina-konflikten alltid ulmer under overflaten av norgesdebatt på RuNet. Mens nordmennene er «flinke (molodtsy), frie mennesker, uten komplekser» (Bruker 21 under InoTV, 2019b), er ukrainerne deres antitese: svake, svikefulle og villige til å gjøre hva som helst for tilgang til eksklusivt europeisk undertøy – en referanse til russiske regimetro mediers latterliggjøring av kravene under Euromajdan (Svazovskij, 2018). Samtidig viser eksempelet hvor viktig krigsminnet i nord er for russiske digitale narrativ om Norge. Fortellingen om den felles kampen for frihet er ikke bare en død diplomatisk klisjé hostet opp av Lavrov under frigjøringsjubileet: den er fortsatt høyst levende på RuNet (Kalsaas, 2020). I denne digitale minnekulturen der fortid, nåtid, historie og politikk smelter sammen, blir dagens militarisering av nordområdene for mange en rein forlengelse av andre verdenskrig. NATO-styrkene er uadskillelige fra Wehrmacht, mens demokratiets og nazismens fanebærere glir over i hverandre. Slik Norge måtte velge «rett side» av historien under krigen, står de også i nettverksfortellingene om Berg-saken foran et historisk skjebnevalg: okkupasjon (i fortiden av tyskerne, i fremtiden av amerikanerne) eller frihet.

Selv om InoTVs raison d’être er å eksponere ikke-russisk nyhetsdiskurs, kretser narrativene i kommentarfeltet stadig tilbake til det russiske informasjonslandskapet. Under en artikkel om at Berg innrømmet å ha vært kurer for norsk etterretning skriver en kommentator syrlig «[Jeg] husker at allslags Novaja Gazeta-er og Ekho Moskva-er⁴⁸ fabulerte om at de blodtørstige KGB-sjnikiene hadde arrestert en pensjonist. Og nå ser du hvordan det endte opp. Slik det forresten alltid gjør med disse ikke-mediene (nedoSMI)» (Bruker 22 under InoTV, 2018b). I flere brukeres øyne har russiske uavhengige medier utnyttet Berg-sakens evne til å sette Russlands maktapparat i dårlig lys, og gjort nordmannen til våpen i sin paranoide kamp mot forestilte fiender i FSB. Spionskandalen blir gjennom nettverksfortellingene dermed viklet inn en informasjonskrig som ikke bare utkjempes med Vesten, men også innenfor landets grenser.

Narrativet om at Berg-saken misbrukes og manipuleres av Russlands uavhengige pressekorps leder tilbake til Live Journal og Colonel Cassad. I en harselas med Novaja Gazetas (Britskaja, 2017) fortelling om Berg som offer for den russiske sikkerhetstjenestenes brutale historie, stempler Colonel Cassad (2018b) den regimekritiske dekningen av spionskandalen som en «desinformasjonskampanje». Offerfortellingen om Berg har etter innrømmelsen av kurervirksomhet vist seg å være falsk, og Novaja Gazeta og deres kolleger er strippet for journalistisk legitimitet. I kommentarfeltet spekuleres det videre om hvilke narrative krumspring som venter i den russiske uavhengige mediedekningen av Berg-saken:

Bruker 23: Nå kommer alskens Ekho Moskvy til å gå ut av sitt gode skinn, [og si] at de blodtørstige tsjekistene⁴⁹ torturerte en uskyldig nordmann til tilståelse i månedsvis, mens han, styrket av demokratiets kraft holdt ut og ga [seg ikke over] til bødlene, ved å bare delvis innrømme spionasje.

Bruker 24: For den astronomiske summen av 3000 euro⁵⁰ skulle han kjøpe et parti bloggere, ingenting annet

Bruker 25: svar til Bruker 23: Han er uskyldig, så klart! Og innrømmelsen slo de ut [av ham] i fangekjelleren! Puuuh, jeg kan puste ut… Du, borger, har reddet verdensbildet mitt, takk skal du ha, takk!!! (Under colonelcassad, 2018b, egen utheving)

I utvekslingen ser vi tydelig avtegninger av den karikerte martyrlegenden fra artikkelens innledning: Parodien på en hyperbolsk heltefortelling, der demokratiikonet Berg seirer over de demoniske undertrykkerne i FSB, spotter regimekritiske lesninger av hendelsen både i de uavhengige journalistenes reportasjer og i kommentarfeltene under dem. For disse brukerne har historien om spionskandalen blitt til en sirkus-forestilling der Russlands opposisjonelle tar rollen som klovner.⁵¹

Utvekslingen viser igjen hvordan spørsmålet om digital manipulasjon – i likhet med spørsmålet om Ukraina – løper som en rød tråd gjennom brukerdebattene på RuNet. Referansen til nettdebattanter som kan kjøpes og betales reflekterer en sterk bevissthet om at brukerskapt innhold har blitt en attraktiv handelsvare på det russiske informasjonsmarkedet. Bevisstheten om å stå midt i skuddsonen for kampen om narrativene preger utvekslingene rundt Berg-saken både eksplisitt, i form av nådeløs harselas med «motstandernes» historiefortelling, og implisitt, i form av dyp skepsis mot etablerte diskurser om hendelsen. De russiske nettverksfortellingene om Berg-saken formet dermed en større metafortelling om den digitale propagandaens kompleksitet: Spionskandalen ble på den ene siden sett som våpen i informasjonskrigen rettet mot RuNets brukere, samtidig som den trigget «borgerkriger» mellom brukerne selv.

Avsluttende diskusjon

Som illustrasjon av et større digitalt feltarbeid har jeg i denne artikkelen foretatt en eksempelstudie av kommentaraktivitet om Frode Berg-saken på InoTV, RTs russiskspråklige «vindu» til utenlandske medier, og Colonel Cassad, en prominent blogger i det russiske segmentet av Live Journal. Ut fra interaktiv digital narrativteori har jeg i studien lest kommentaraktivitet på disse plattformene som nettverksfortellinger: ­Tilpasningsdyktige narrativ med «åpen slutt», karakterisert av oppsplittet forfatterskap, form og innhold. Slike fortellinger lar seg ikke fange av idéen om narrativ enhet, som har vært styrende for eksisterende forskning på russiske narrative offensiver mot Norden.

Studiens empiriske grunnlag er vanskelig å plassere innenfor denne tidligere tenkningen rundt Russlands kamp om narrativene.⁵² Vi vet ikke hvem som har skrevet kommentarene, og om noen av dem er profesjonelle troll eller bots – selv om dette, statistisk sett, er svært sannsynlig. Vi vet heller ikke i hvilken grad de digitale narrativene reflekterer en fordekt kommunikasjonsstrategi om spionsaken fra russiske myndigheter. Denne usikkerheten er likevel ikke noe som nødvendigvis hindrer oss fra å forstå hvordan russisk digital propaganda om Norge ser ut. Usikkerheten er en uadskillelig del av kampen om narrativene på RuNet. Kampen er nettopp en samhandling mellom målrettede manipulasjonsforsøk, reelle meninger, lek, alvor og nettverkenes egen kommunikasjonslogikk som er nærmest umulig å overskue – i alle fall fra brukernes ståsted. Russlands informasjonsoffensiv lar seg vanskelig utkrystallisere fra dette samspillet. En slik utkrystallisering har heller ikke vært artikkelens hensikt. I stedet vil jeg hevde at russisk narrativkamp, også knyttet til Norge, får sin betydning nettopp gjennom den rådende usikkerheten og de komplekse samhandlingene i nettverkene.⁵³

Hvilke utslag fikk disse samhandlingene for den russiske digitale historiefortellingen om Berg-saken? Fra nettverksperspektiv avtegnet norgesfortellingene rundt spionskandalen seg som langt mer splittet – og splittende – enn fra sentralt hold. Den brukerstyrte historiefortellingen bevegde seg langs en rekke ulike plottlinjer, der protagonist, antagonist og konflikten mellom dem var langt fra stabile størrelser. Én plottlinje handlet om at Berg-saken, på tross av at den mangler sidestykke i norsk-­russisk historie, reflekterer kontinuitet i forholdet mellom to land i krig. Heller enn en selvstendig krigførende nasjon er Norge her en plattform for de imperialistiske vyene til en okkupasjonsmakt. Spionskandalen er dermed ikke bare en forlengelse av den kalde krigen, men, for noen brukere, andre verdenskrig. Her ser vi altså at nettverksfortellingene speiler det kanskje viktigste narrativet i Den russiske føderasjonens identitetsprosjekt under Putin: Den store fedrelandskrigens altoverskyggende betydning.

Langs en alternativ plottlinje blir nettopp «krigsnarrativet» sett som det sentrale problemet ved Berg-saken. Narrativet, et produkt av amerikansk propaganda, forsøker å skape splittelse i et godt norsk-russisk naboskap. I denne fortellingen er Norge, ikke Russland, spionskandalens egentlige offer. Nordmennene misbrukes i USAs voldelige informasjonskrig. En motstridende – og svært omstridt – plottlinje plasserer Russland i rollen som informasjonskrigens antagonist. En tredje plottlinje forflytter konflikten i Berg-saken fra stormaktspolitikken til det russiske medielandskapet, der sakens antagonister er Russlands uavhengige presse. De ulike plottlinjene skaper samtidig en større metafortelling om manipulasjon som en iboende del av russisk internettkommunikasjon.

Et samlende trekk ved de ustabile fortellingene om spionsaken er likevel at Berg og Norge nettopp ikke spiller hovedrollen. Historien handler i stedet først og fremst om Russlands forhold til USA og, i andre rekke, deres allierte. Den mest sentrale konflikten i dette forholdet kretser heller ikke rundt den norsk-russiske grensen og militariseringen av det høye nord. I stedet er det Ukraina-spørsmålet som langt på vei blir toneangivende for russiske nettverksfortellinger om Berg-saken, slik det var toneangivende for reaksjonen fra Kreml. Både i offisielle uttalelser og på nett ser vi et narrativskifte: Historien transporteres fra Barents- til Svartehavet, fra en spionklaget nordmann til en større vestlig kampanje mot russiske interesser i det post-sovjetiske området. I den brukerdrevne kommunikasjonen får dette narrativskiftet store konsekvenser for konfliktnivået: Tidvis kan historien om Frode Berg på RuNet ligne en gigantisk khokhlosratsj⁵⁴ – det karakteristiske fenomenet i russisk internettkommunikasjon «etter Krim» der diskusjon om Ukraina kollapser i voldsomme kommentarkriger. Først når fokuset i debattene rundt Berg-saken skifter fra Norge til Ukraina observerer vi åpenbar trolling av regimekritiske stemmer i kommentarfeltet.

Det er sterke forbindelseslinjer mellom nettverksfortellingene og dypt forankrede, myndighetssanksjonerte «mesterfortellinger» om det norsk-russiske forholdet. Det mest interessante ved forholdet mellom den brukerdrevne og offisielle historien om Berg-saken, er kanskje likevel dets asymmetriske struktur: Der Kremls reaksjon på Berg-saken karakteriseres av narrativunderskudd, en nærmest monolittisk motstand mot å fortolke hendelsen, bærer reaksjonen på RuNet preg av narrativoverflod. I stedet for å «lukke» saken etter modell fra russiske myndigheter, åpner nettverkene den opp som en mosaikk av mulige, ofte motstridende, betydninger. Den tilsynelatende urokkelige stabiliteten i offisielle narrativ erstattes her av en langt mer volatil og tidvis eksplisitt voldsforherligende norgesfortelling.

Kontrasten mellom den avmålte offisielle og eksplosive brukerdrevne reaksjonen på Berg-saken viser hvordan digitale medier gjør det nødvendig å tenke nytt om det norsk-russiske forholdet. De digitale narrativene utfordrer radikalt hvordan Norge konstrueres i det russiske informasjonslandskapet, samtidig som de er en rik kilde til russiske forestillinger om Norges posisjon i den pågående kampen om narrativene. I denne sammenheng kan Norges tross alt perifere rolle i nettverksfortellingene om Berg-saken peke mot at landet er «fanget i kryssilden» heller enn et primært mål for Russlands kommunikasjonsoffensiv. De faktiske forbindelsene mellom det «formelle» Russland og de uformelle aktivitetene på nett – narrativet om informasjonskrigen og de politiske realitetene av den – er likevel et felt med behov for langt mer forskning.

Om artikkelen

Ingunn Lunde, Jardar Østbø, Kåre Johan Mjør og to anonyme fagfeller har bidratt til å forbedre artikkelen gjennom grundige lesninger og verdifulle tilbakemeldinger. Artikkelen ble ferdigstilt under et gjesteopphold på Aleksanteri-instituttet ved universitetet i Helsinki høsten 2021.